På Aasgårdvollen i Vingelen, helt nord i Østerdalen, har det vært seterdrift siden 1700-tallet. Inger Aasgård overtok som budeie - eller seterkulle som de sier lokalt - i 1978. Nå lengter hun etter å gjøre noe annet; kanskje reise litt. Hun håper seterdriften vil fortsette.

- Det er mellom 30 og 40 bruk i bygda som driver med melkeproduksjon. 22 brukere utnytter utmarka på setrene sine. To setre i vår grend har vært i drift frem til nå. Åtte stykker har gått sammen om fellessetring. De leier inn budeier fra Litauen til å passe Grønt beite og friluft gir god melkGrønt beite og friluft gir god melk dyrene. For 40 år siden var det fem setre i drift her. Vi lever i ei helt anna tid. Ferie var ikke et kjent begrep da jeg vokste opp. Hvis det skal fortsette, må vi se nytten og mulighetene som ligger i å utnytte fjellbeitene, sier hun. At kulturlandskapet holdes i hevd synes hun er viktig - hvis ikke er hun redd Norge gror igjen.

Har melkemaskin

Setra ligger høyt og fritt, 830 meter over havet, med vidt utsyn sørover mot blant annet Tronfjellet. Her har 73-åringen bodd fast 24 timer i døgnet, syv dager i uka fra midten av juni til slutten av september i alle disse årene. Denne sommeren var det 16 kyr som skulle melkes morgen og kveld. Første økt klokken 06 om morgenen, siste ved 17-tiden.

På husveggen henger melkespannene nå til pynt. De har vært i bruk, men I dag lagresMelkespann henger til tørk på veggenMelkespann henger til tørk på veggen melka på tank, og melkebilen kommer tre dager i uka for å kjøre den til Synnøve Finden i Alvdal. Melkemaskin har hun alltid hatt her oppe, men det er nok å gjøre likevel.

- Husene trenger kontinuerlig vedlikehold. Om våren må de vaskes ned, og sengetøyet må luftes. Fjøset skal holdes i orden og gjerdene sjekkes, sier Inger Aasgård.

I mange år drev hun med turisme. Da tok hun imot grupper og serverte setermat. Det var travle dager. Alt hun serverte, foredlet hun selv. Hun separerte og kinnet, så det kunne bli smør, fløte og rømme.

Samler historien om seterdriften

Seterdrift handler om å utnytte utmarka, forklarer Inger Aasgård oss. Siden tidenes morgen har man flyttet med buskapen etter maten. Foret på gården måtte spares til vinterfôr, slik at man klarte å berge buskapen over vinteren.  Til å begynne med hadde man ikke hus, og man drev ikke med foredling. Det skjedde først på 1600-tallet. Da var det ikke uvanlig å ha både fire og fem setre.

På 1800-tallet ble det vanlig med to-setersystem. Åsgårdvollen er ei vårseter. Hit opp var det viktig å komme så tidlig som mulig, helst i begynnelsen av juni, slik at kyrne kunne få noen grønne strå. Nøden kunne være stor i vårknipa. Litt lenger inn ligger Lonsjølia, men hit flyttet man helst ikke før 10. august. Gresset her måtte slås før kyrne kom. Og så var om å gjøre å holde ut så lenge som mulig - helst til Mikkelsmess, buferdsdagen, 29. september. For å klare det, var man kanskje en tur innom på Høstvollen.

Nå samler Inger Aasgård, som tidligere var lærer, og andre ildsjeler i bygda stoff om de gamle setrene og ødevollene i Vingelen. Over 300 bilder har hun på datamaskinen. Målet er å lage bok.

- Svært mange av de gamle setrene er tatt godt vare på, selv om det ikke er drift lenger, forteller hun.

 Seterhusene er store fine tømmerhus som er skikkelig laftet. De fleste brukes i dag Nå henger trauene til pyntNå henger trauene til pyntsom fritidshus.

Det vanlige seterhuset var tredelt. Man kommer inn i en mellomgang midt i huset - skjæle kaller man dette i bygda. Andre sier skåle. I den ene enden var det et stort rom der all tilvirkning av smør og ost foregikk. Det ble også brukt som oppholds- og soverom. På den andre siden, i ma’stu, ble all maten lagret. Der var det jordgulv, for der skulle det være kaldt.

Utypisk

Hennes eget hus er utypisk. Det har loft, og er uvanlig stort.

- Da min manns oldefar skjøtet fra seg gården sist på 1800-tallet, ville han ha dette som kårhus. Tanken var å bo her hele året, men han flyttet aldri, forteller Inger Aasgård.

Huset er derfor innredet og brukt som seterhus.

Det har til tider vært tøft å bo her oppe. Hun husker en gang det snødde i juli. Redd har hun imidlertid aldri vært, selv om hun har vært alene, selv om det har tordnet og lynt. Flom og ras har hun aldri opplevd, og rovdyr har det vært lite av. Bare en Det flotte seterhusetDet flotte seterhusetstreifulv en gang. Den ble kjørt til Sverige, og kom aldri igjen. Skremmende besøk har hun heller aldri hatt.

- Før var det mye liv, og mye samkvem. I helgene kom flere. Ungjentene fikk besøk. Og det hendte jo at han far sjøl kom med hest og kjerre. Det syntes ungene var stas, forteller hun.

Det har vært mye selskap i radioen opp gjennom årene, men etter at FM-nettet ble slukket har det vært så som så med signalene - selv om hun har kjøpt ny DAB-radio.

Stor frihet

Arbeidet på setrene ble vesentlig lettere på 50-tallet. Den store endringen kom med bygdeveiene og traktorer som kunne hente melka. Da slapp man å separere selv. Man slapp å kinne, lage smør og ost. Behovet for arbeidskraft minket. Solid laftSolid laft

- Å kunne reise på setra var nok godt for mange kvinner, selv om det ikke var noe latmannsliv. Det betydde frihet, og det ga mulighet til å komme unna en del forpliktelser, sier Inger Aasgård ettertenksomt.

Ofte bodde flere generasjoner under samme tak, og det kunne nok til tider bli lite luft når man gikk og tråkket oppi hverandre. Selv tenker hun at det blir rart ikke å ha ku og fjøs etter så mange år på fjellet.