Hos Karl-Erik Johansen på Tranby er det ikke 2013 som gjelder, her handler alt om det glade 50- og 60-tallet.

Vinylplater, skilt, statuer, brylkrem, flipperspill og jukeboks står side om side i den 80 kvadratmeter store leiligheten. Hvis du klarer å se veggen bak alt krimskrams er du god, og selv på toalettet er det overfylt.

– Dette er livet, det er dette som er hjemmekoselig for meg. Jeg får mareritt bare jeg tenker på de minimalistiske og kalde leilighetene som folk bor i nå til dags. Det er tingene som gjør meg glad, sier Johansen.

Selv om tingene tar opp nesten all plass i den lille leiligheten, er det slik han vil ha det. Og han er ikke den eneste.

Jon Jessesen fra Ørje klarer ikke å slutte å samle på Lego, og hans store lidenskap pryder vegger, gulv og tv-stue. Huset har i tillegg et helt eget legorom.

Galskap at voksne mennesker holder på slik vil kanskje noen tenke? En hobby som gir mye glede og som de ikke ville vært foruten mener de to.

Begynte med plater

Leiligheten i Hyllveien er ikke som andre leiligheter, men så er ikke Karl-Erik Johansen som pensjonister flest heller. Da vi avtalte møtet fikk Hus & Bolig klar beskjed om å ringe ham på hustelefonen; hvis han tok den så var han hjemme.

– Hva i all verden skal jeg med mobiltelefon? Det hører ikke hjemme hos meg i alle fall, og aldri har jeg savnet det heller, sier han.

I den lille leiligheten har han over 50 000 samlerobjekter fra de årene han selv mener var glanstiden, nemlig 50- og 60-tallet, men han sier at han sluttet å telle for lenge siden.

Han har blant annet over 40 000 vinylplater, og det var her det hele begynte.

– Da jeg var liten brukte jeg alle pengene jeg hadde på plater, og Elvis var helten. Etter jeg hørte «Rock around the clock» så var jeg solgt. Og lite har forandret seg, jeg bruker fremdeles alle pengene jeg har til overs på plater, sier han. 

Valgte bort familie

Han ser på tingene som barna sine, og sier at de aldri lager noen problemer eller kommer i vanskeligheter. Han har bevisst valgt å ikke stifte egen familie.

– Jeg er stolt av hvor jeg er nå og hva jeg har oppnådd, jeg vil ikke leve et A4-liv. Gudskjelov at jeg ikke satset på familie. Tanken på å ha barn som spiller data og trykker på den nyeste teknologien er grøssende, så jeg har valgt å holde fast ved fortiden, altså min egen gode barndom. Hvis ingen tar vare på disse tingene så blir de borte, sier Johansen.

– Jeg har bare meg selv å tenke på, og det er definitivt hobbyen som holder meg ung.

Vegger, skap, hyller og delvis gulvet er stappfullt av bilder, skilt, bysser, plater, figurer, lamper, spill, tegneserier og andre klenodier fra 50- og 60-tallet. Han er alltid på jakt etter nye skatter på loppemarked og messer, og samlemanien vil ingen ende ta. Selv skjønner han at noen synes det han driver med er galskap.

– Mange tenker kanskje at jeg er gal som bruker så mye tid og penger på dette, men jeg mener det er en sunn livsstil. Mens noen røyker, drikker, reiser og spiser opp pengene, bruker jeg de på å fylle leiligheten og hverdagen med minner og mening, sier Johansen.

De glade tonene strømmer ut av Wurlitzer’n mens Johansen synger og rocker med, det er ikke vanskelig å tro ham når han sier at det er dette som holder ham ung, frisk og levende.

Den tidligere sjefen på Bærum ligningskontor tar seg ofte en runde på et av de mange flipperspillene som han har i stua, og han har ofte besøk av skuelystne og likesinnede.

– Jeg åpner leiligheten for de som vil se, og er opptatt av at skattene skal være til glede for andre også. I tillegg har jeg Aamodt-gjengen på besøk en gang i måneden. Gjengen på fem har holdt sammen i 25 år, og hver gang vi møtes spiller vi inn en kassett på 90 minutter med musikk og snakk. Det har vi gjort i alle år, og siste kassett er nummer 209, sier han.

Det er litt som å være tilbake til tiden hvor han som guttunge satt på rommet klistret til Radio Luxembourg og noterte seg listene. Dette er Johansens virkelighet, eller hans flukt fra dagens høyteknologiske samfunn. Han savner ikke et moderne liv.

– Tenk så kjedelig å bo i disse hjemmene med like skjenker, lyse møbler, store fjernsynsapparater og dataduppeditter overalt. Men takk og lov for at jeg ikke går i søvne, for det kunne blitt en katastrofe, ler han.

Blir tatt godt vare på

Den dagen Johansen selv ikke er her mer, er det Oslo Museum som tar over hele samlingen. Kristin M. Gaukstad, avdelingsleder for dokumentasjon og samlinger ved Oslo Museum, sier at gjenstandene er et museum verdig, men forteller at Karl- Eriks fantastiske samling aldri hadde blitt overtatt i sin helhet i dag.

– Museene har profesjonalisert seg mye etter at avtalen med Johansen ble inngått, og vi tenker nok på mange måter annerledes i dag. Vi har så mye, og må derfor være litt mer restriktive når vi sier ja til private samlinger. Noen gjenstander er viktige skatter, mens noe dessverre må gå inn i glemselens bok med årene, sier hun.

De er ikke lenger så opptatt av objektet alene, men mer historiene bak. I dag er det kun fem prosent av museenes samlinger som blir vist frem, og de fleste tingene er gaver fra privatpersoner.

– Gavehenvendelsene er veldig viktig for museene, og vi får henvendelser hver eneste uke. Vi sier nei til stadig mer, og ser nå bevisst på hva vi har fra før og hva vi mangler i samlingene, sier hun.

Generelt så har museene mange gamle ting, men mangler objekter fra 1980 og utover.

– Nå er vi blitt mye flinkere til å kaste ting enn folk var før, så det å oppdrive for eksempel en vannseng fra 80- tallet er meget vanskelig, sier hun.

Likevel forsikrer hun oss om at samlingen til Johansen er i gode hender. Men siden det er den største og mest omfattende gaven museet har fått noensinne, er det utfordringer knyttet til hvordan de skal forvalte og vise den frem den dagen de overtar. 

Ikke den eneste

Gaukstad forteller at professor Susan M. Pearce ved Leichester University har gjort undersøkelser på det å samle. I boken «Collecting in contemporary practice,» konkluderer hun med at nærmere en tredjedel av den vestlige befolkningen har et bevisst forhold til å samle på ting, og anser seg selv som samlere. 

- Johansen er en av dem som samler på følelser fremfor objektet. Han ønsker å gjenskape sin egen livshistorie fra en bestemt tidsepoke. Pearce mener at denne måten å samle på er mest vanlig for kvinner, mens menn gjerne begynner med en komplettering, alfabetisk orden og mulighet for at samlingen kan bli komplett. Nettopp slik startet det også for Johansen med hans platesamling, sier Gaukstad.

Dette har vi gjort siden tidenes morgen. Så mye som halvparten av befolkningen har en eller annen gang i løpet av livet bevisst samlet på noe, og særlig gjør dette seg gjeldende i barndomsårene. Lego, dukker, bilder, klistremerker, fotballkort, frimerker, servietter, såper, kulepenner, autografer, kjøleskapsmagneter.

Du kjenner deg kanskje igjen?

Å samle på delete-knapper fra tastatur, huggestabber, saueklippere, kølapper og navlelo må vel sies å være for spesielt interesserte, men noen gjør jo faktisk dette også. Mange av dem har vi fått møte gjennom ulike tv-programmer, og de har alle sin sjarm.

Terapi og familietid

Så Karl- Erik Johansen er ikke den eneste som samler. Jon Jessesen har nemlig huset fullt av legoklosser.

Men hva får egentlig en 40-åring til å samle på Lego?

– Entusiasmen startet julen 1980 da jeg var sju år. Jeg fikk mitt første sett, en Lego Technic bil. Jeg pakket bort klossene i ungdomsårene, men da jeg mistet faren min som fjortenåring så tok jeg dem frem igjen. Det ble terapi. I 1994 døde min mor, og atter en gang var det legoklossene som reddet hodet fra en evig tid nede i sanden, sier han.

Karriere og hektisk liv førte til at hobbyen nærmest ble glemt helt til han fikk sitt første barn i 2001. Legosettene begynte å rulle inn ved juletider og bursdager, og turer med barna til Legoland vekket igjen interessen.

– Lego gir rom for kreasjon, avslapning og ikke minst kvalitetstid med barna. Samtidig er det en utfordring å bygge, og jeg synes det er en sunn måte å koble av fra hverdagens kjas og mas på.

Han er en del av AFOL, adult fan of Lego, noe som medfører spektakulære byggeprosjekter som er tatt fra bilder eller skapt i hodet.

– Alle i familien deltar i disse prosjektene, og det nåværende er Minas Tirith fra Ringenes Herre. Samlet vil det gå nærmere 150 000 deler på denne, og det medfører en stor kostnad ettersom prisen på en kloss ofte ligger på rundt en krone.

Barna bygger og sorterer, og Jon leker ingeniør. Og det går i Star Wars, Ringenes Herre og Hobbiten.

Verdier i millionklassen

I 2004 oppdaget han ved en tilfeldighet at Lego lanserte Star Wars som tema, og da var det ingen vei tilbake. 

– Jeg valgte å samle hele 2004-serien i doble utgaver, hvor den ene havnet på legorommet og den andre ble åpnet og bygget. I årenes løp så har det blitt til den komplette samlingen det er i dag, sier Jessesen.

Samlingen teller over 650 sett med over 250 000 deler, 500 000 løse deler til å bygge med, samt 2 500 minifigurer og en del klenodier som ikke fås kjøpt i butikken. Og samlingen vokser ukentlig.

– Siste gjennomgang av samlingen viste en annenhåndsverdi på over 800 000 kroner, og hvor mye jeg har brukt forblir en hemmelighet. Men det er ikke til å stikke under en stol at det er en god investering for min del, sier han.

Settet Millenium Falcon med sine over 5195 deler rager i toppen sammen med nummererte utgaver fra Toy Fair og andre spesialutgivelser.

– Umulig å slutte

– Jeg tror ærlig talt at det å gi seg er nærmest umulig, da jeg har et museum av uåpnet Lego Star Wars fra 1999 og frem til i dag. I tillegg har jeg mange spesialutgivelser som bidrar til at denne galskapen faktisk kan være den mest komplette uåpnede Star Wars-samlingen i verden. Det sier seg selv at denne samlingen må vedlikeholdes, sier han.

Interessen for samlingen har vakt internasjonal oppsikt, og Guinness World Records har nettopp bekreftet at han har den offisielle rekorden med verdens største samling av Lego Star Wars-sett. Han følges også av tusenvis av entusiaster på sin egen facebook-side: Jonsbricksandpieces. 

– Jeg har kommet til det punktet hvor samlingen ikke kan avsluttes, for da blir den ikke komplett. Derfor fortsetter galskapen, og det er en besettelse på lik linje med andre besettelser. Når en legomann er født etter å ha tatt steget inn i klossenes verden, vil han forbli nettopp der, ler Jessesen.

Håper å hjelpe andre 

– Til å begynne med så trodde vel de aller fleste at jeg hadde mistet et par skruer når jeg begynte å bygge opp samlingen, men jeg har oppdaget at de fleste voksne også har et godt forhold til Lego fra barndommen. Men jeg har forståelse for at langt fra alle drar det så langt, sier han.

Jessesen ser på klossene som en sunn hobby, en god investering og ikke minst mye gøy for alle involverte. I tillegg vil han at den store samlingen skal glede flest mulig. Han har besøk hjemme fra flere hold, folk som er nysgjerrige og barn som trenger å finne inspirasjon. Det gir Jon stor glede å dele dette med andre.

– Jeg håper å kunne bidra til å hjelpe vanskeligstilte og syke barn ved å gi dem et lite avbrekk i hverdagen, og dersom jeg får et overskudd så har jeg en avtale med kreftavdelingen for barn på sykehusene i både Trondheim og Oslo, sier han.

Han håper at plastklossene kan fungere som terapi for dem i vanskelige tider, på samme måte som de har gjort for ham. Utfordringen er plass ettersom eskene er plasskrevende og byggingen krever spillerom. 

– Der andre planlegger påbygg på huset for å få ekstra plass, så handler det for meg om å få større legorom.

Mange likesinnede

Det finnes også mange foreninger rundt om i landet hvor samlere møtes og deler sin felles interesse for å samle, Den Glade Samler i Drammen er en av dem. De har rundt 130 medlemmer, og har holdt på i rundt 20 år. De har medlemsmøte en gang i måneden.

– På møtene har vi alltid foredrag om et samlertema, pluss en serie som heter «la tingene tale» der vi samarbeider om å finne ut av gamle og rare ting. Vi har også vinlotteri og auksjon med gamle ting medlemmene har med seg, og naturligvis kaffe og vafler, sier Oddbjørn Lervik, formann i Den Glade Samler.

De har det til felles at de er interessert i gamle ting, altså antikviteter og samleobjekter, og alle som deler denne interessen kan bli medlem.

– Vi har folk som samler på askebeger, fioliner, håndarbeid, gammelt glass, keramikk, porselen, bøker og postkort. Selv samler jeg på snusdåser, kaffekverner, stempler og lokalhistoriske bøker. Min kone er aktiv i akvarieklubben og stuefugleforeningen, og vi har et rom fullt av fugler. En av våre medlemmer bor i et stort hus som er stappfullt av glass, keramikk og antikviteter, og en annen har huset fullt av Porsgrund porselen.

Medlemmene er godt voksne i aldersgruppen 50 – 80 år, og han sier at de mest aktive samlerne er folk i 40 – 70-årene. De har ingen unge medlemmer. Lervik sier at de samler rett og slett fordi det er gøy.

– Hva som er rart avhenger av hva du selv er vant til. Jeg pleier å si det slik at uansett hva slags gamle ting du plukker fram, så er det noen som samler på det. Historie ligger bak for de fleste samlere, og mange kombinerer flere hobbyer. De aller fleste godt voksne folk er fascinert av gamle ting, sier han.

Trenger ikke være usunt

Professor i klinisk voksenpsykologi ved NTNU, Patrick A. Vogel, forteller at samlemani er den tvangslidelsen som er vanskeligst å behandle og er mest resistent. Men det kan være vanskelig å sette fingeren på hvor grensen går.

– Jeg samler selv, og de fleste av oss gjør det. Det er ikke noe galt i det så lenge det holdes på et sunt nivå. Vi samler gjerne på ting fra barndommen som vi kan knytte minner til, ting som vekker gode følelser i oss eller andre ting som kan si å ha en slags verdi for samleren, sier han.

Men når det bikker over til mani, så handler det ofte om det som mange av oss vil kalle lite rasjonell lagring uten noe system eller åpenbar hensikt.

– Å samle på effekter fra din barndomstid eller Lego er ting som mest sannsynlig vekker gode minner og gleder eierne, og dette er sunt så lenge man har et normalt sosialt liv, ikke sperrer seg inne, får hygieneproblemer og vansker med å bevege seg fordi boligen er fullstappet av det man samler på.

Vogel sier det er tre kjennetegn på at samlemanien har gått for langt.

– De som er syke har ofte problemer med å sortere og kategorisere tingene, altså skille klinten fra hveten, de viktige tingene fra de uviktige. Ofte har de også problemer med motivasjonen, og har en rekke emosjonelle koblinger til tingene som ikke alltid er fornuftig. De får også ofte et kick av å samle ting, selv om de ikke har en økonomisk eller annen logisk verdi. De savner ofte familie og menneskelige verdier, fordi samlemanien gjør dem mer og mer isolerte, sier han.

Han eksemplifiserer.

– Det å samle på frimerker kan ha en verdi både på papiret, og for samleren som kanskje har videreført en samling som har overlevd flere generasjoner. Men det å samle på tom emballasje, søppel, bankutskrifter fra kontoer som du stengte for ti år siden og avisårganger fra flere tiår tilbake i tilfelle man får bruk for det, er systemløst og lite rasjonelt, sier Vogel.

Lite forskning på området

I dagens overflodssamfunn er det ifølge Vogel utbredt at folk samler, fordi vi kjøper mange ting. Likevel har han inntrykk av at denne generasjonen også er flinkere å rydde unna og kaste enn de tidligere, blant annet fordi det i dag er rimeligere å skifte ut møbler og lignende.

Han mener at det burde være mer forskning på området samlemani, nettopp fordi det er så mange som samler på et eller annet.

– Vi vet ikke om det er noen utsatte grupper som er spesielt utsatt for å utvikle samlemani, men det oppdages som regel hos voksne. Da har man råd og mulighet til å kjøpe og samle på ting, men det kan ha begynt da de var yngre. At de eldre samler mer kan muligens være et tegn på at kognitive evner, som reduseres gradvis ved økende alder, er en viktig faktor i å bestemme når normal samling går over i samlemani, sier han. 

loo@huseierne.no.