Kommunene fikk i 2014 retningslinjer for hvordan de skulle beregne hva en tjeneste koster, men det ser ikke ut til å ha hjulpet.

- Det er i dag store forskjeller, og vi ser også at de øker, sier Forbrukerrådets fagdirektør for offentlige tjenester og helse, Anne Kristin Vie.

Inntrykket av tilfeldigheter er forsterket ved å se på antallet timer brukt på en søknad i forskjellige kommuner, og hvor høy timeprisen er. Den tregeste kommunen bruker 44 timer på en søknad, mens den raskeste bruker 18 timer. I tillegg varierer timeprisen fra 690- til 1800 kroner. Gjennomsnittstimeprisen ligger på rundt 1200 kroner.

– Kommunene må se til at gebyrene kun dekker faktiske kostnader – det er det eneste de har krav på, påpeker Vie.

Hun er redd for at det kan forekomme brudd.

Brudd på selvkostregler?

Om dette er brudd på selvkostregler, er hun ikke sikker på.

- Det er mye skjønn ute og går, og jeg tror at manglende kontroll gjør at man ikke blir oppmerksom på for eksempel nødvendigheten av effektiviseringskrav i dette arbeidet, sier hun.

I regjeringsplattformen fra 14. januar i år (s.45), har Kommunal- og morderniseringsdepartementet (KMD) et mål om å gjennomgå regelverket for selvkostberegning av kommunale avgifter for å få et tydeligere regelverk som sikrer lave gebyrer. Det er fagdirektøren, glad for.

Selvkostprinsippet

Adgangen for den enkelte kommune til å kreve brukerbetaling er hjemlet i særlover og tilhørende forskrifter knyttet til forskjellige tjenester. Det er KMD som har ansvaret for retningslinjene gjennom faglige anbefalinger for hvordan selvkost skal beregnes. Når selvkost benyttes skal kommunen utarbeide beregninger (for- og etterkalkyle) av kostnadene slik at gebyrinntektene ikke overstiger kommunens selvkost.

– Hvordan kan en kommune som tar 60 000 kroner for en byggesøknad forsvare at den tar mer enn fire ganger gjennomsnittet for en byggesøknad, spør Vie.

Høyest i storbyområder, rimeligst i distriktene

Det er enorme prisforskjeller mellom kommunene. Forbrukerrådet spør om noen da kan ta for mye betalt, og konstaterer at det dessuten er lite åpenhet rundt beregningen av gebyret. 

- Kommuner har ikke lov til å tjene penger på slike gebyrer, og det bør det være mulig for forbruker å sjekke, sier Vie.

Vie ble skuffet over resultatene i rapporten som kom høsten 2017.

- Vi ba derfor de 30 dyreste kommunene fra vår første undersøkelse om å vise hvordan de beregner hva det koster å behandle en byggesøknad på hus, forteller hun.

Hemmelighold?

Bare tre kommuner tok seg bryet med å svare på undersøkelsen.

– Det er dramatisk dårlig at kun tre kommuner svarte oss på dette. Så lav svarprosent har Forbrukerrådet aldri opplevd tidligere, sier hun, og mener det vitner om liten vilje til åpenhet.

Forbrukerrådet lette etter beregningene på de andre kommunenes nettsider, og fant ytterligere ti, noe som gjør at Forbrukerrådet har beregninger fra 13 av de 30 spurte kommunene. Men det betyr også at beregningene stadig er en godt bevart hemmelighet for over halvparten av dem.

- Som forbrukere er vi prisgitt dyktige lokalpolitikere som sørger for at regelen om selvkost blir overholdt, men i tillegg at beregninger blir revidert av kommunerevisjonen med jevne mellomrom og at det stilles effektiviseringskrav, sier hun.

For komplekst for forbruker

Tidligere utredningssjef i Huseiernes Landsforbund, Dag Refling, utarbeidet rapporten «Gebyrregulativer for byggesaksbehandling» på oppdrag fra Forbrukerrådet. Han fant at gebyrregulativene ofte var uoversiktlige, kompliserte og unødig detaljerte.

- Hvis gebyret er regnet ut i tråd med regulativet, kan man ikke klage på det, forteller han, og savner en enkel oversikt.

Ba kommunalministeren om å ta grep

I fjor høst ba fagdirektøren i Forbrukerrådet om at KMD måtte ta grep. I følge den nye regjeringsplattformen kan det se ut som om kravet skal etterfølges.

- Vi vil nå selvfølgelig følge med videre på hva som skjer, sier Vie.