Direktoratet for Byggkvalitet (DiBK), har på sine nettsider en liste over bedrifter med såkalt «Sentral godkjenning». Denne godkjenningen som er frivillig, lover et kvalitetsstempel og anbefales for bedrifter som vil vise at foretaket har kompetanse og erfaring. Daglig leder i Byggmesterforbundet, Frank Ivar Andersen, kaller ordningen for en «myndighetsskapt myte» ved at forbruker villedes til å tro at en slik godkjenning betyr at bedriften er seriøs. I tillegg ble kravene til ordningen forenklet fra 1. oktober 2017. Nå kan foretak med faglig ledelse som har utdanning på ingeniørnivå, få sentral godkjenning som utførende uten å ha egne ansatte med fag-, svenne- eller mesterbrev.

- Det er vanskelig å forstå hensikten med et myndighetsbasert godkjenningssystem for foretak hvor foretaket blir godkjent for en kompetanse den ikke besitter i egen organisasjon, sier Andersen.

Andersen mener at dette isteden gjør det lettere å være useriøs. Han mener for eksempel at byggtekniske inngrep på husets klimaskall, altså vegger og tak, skal føre til en registreringsplikt hvor den som utfører jobben registrerer seg på et myndighetsregister på linje med det mange elektrikere gjør i dag fordi det er påbudt med en samsvarserklæring på elektriske anlegg.

Vanskelig å kjøpe kvalitet

Torunn Garder sjekket bedriften hun leide inn, både opp mot den sentrale godkjenningen og mot Mesterregisteret, og trodde det var tilstrekkelig. Det angrer hun på.

- Sertifiseringsordningen fra DiBK er ikke verdt papiret den er skrevet på, hevder hun, og krever 150 000 kroner i erstatning fra bedriften som utførte ett av ni oppdrag på tilfredsstillende måte.

Etter en befaring hjemme hos Garder på Nannestad sommeren 2017, sa entreprenøren at han tok på seg oppdraget.

- Han var hyggelig, og ga et faglig godt inntrykk, forteller hun.

Garder hadde laget en liste på ni punkter. Hun ville etterisolere kaldloftet ved å rulle ut Glava på loftsgulvet. Hun ønsket å fjerne en kombiovn til ved og parafin på stuen med tanke på forbud mot fossil oppvarming, samt fjerne en dagtank på sitt kontor. En rentbrennende vedovn skulle erstatte kombiovnen på stuen. Hun måtte ha nye takrenner på deler av huset, og hadde fått pålegg fra feiervesenet å montere en «ståplate» ved pipen på taket samt å heve fall i sotluken i kjelleren. På gjestetoalettet i gangen ønsket hun at bedriften skulle sparkle og male vegger og tak hvite, legge nytt gulv og bytte ut innredningen. Til sist ba hun om at de reparerte murtrappen ved hovedinngangen til huset.

Ingen av disse punktene var verken kompliserte eller spesielt tidkrevende, men viktige å få utført før vinter og kulde meldte seg. Entreprenøren og Garder avtalte pris og oppstart i begynnelsen av august.

Noe var galt

Garder kommenterte at arbeidene gikk tregere enn forventet, men etter noen uker ble de litauiske arbeiderne ferdige, og hun mottok regning fra bedriften. Garder hadde blant annet fått installert en rentbrennende vedovn fra en velrenommert norsk produsent. Monteringsanvisningen påla entreprenøren en prøvefyring før innsending av papirene til brannvesenet.

- Det var umulig å få ordentlig fyr i ovnen og stuen ble røyklagt, så noe var åpenbart galt, forteller hun.

Taket over ovnen hadde blitt nedsotet, lekkasjer fra røykrør hadde satt stygge merker på ovnen og skiferveggen bak. Ved hvert forsøk ble stuen røyklagt og brannalarmen gikk. Entreprenøren som var enig i at noe måtte være feil, hadde vært på flere besøk uten å foreta seg noe. Garder kom ingen vei og tok kontakt med en ovnsinstallatør fra en annen bedrift.

I rapporten fra denne bedriften slås det fast at røykrøret er for høyt montert i forhold til kravet om at det skal være 3,5 meter avstand fra ovnsrørinntaket til pipetopp. I tillegg er vinkelen på røykrøret for krapp, og det mangler røykinnføringsstuss som skal sitte i flukt med pipen på innsiden. Røret går isteden langt inn i pipen. Det konstateres også at røret er fastmurt slik at det kan føre til at pipen sprekker når ovnsrøret utvider seg ved oppvarming. Bedriften hadde selv hentet ovnen, pakket den ut og installert den. De litauiske arbeiderne, som bare snakket tysk og litauisk, hadde ingen forutsetning for å forstå monteringsanvisningen som var skrevet på norsk. Dette tok Garder opp med bedriftslederen ved flere anledninger uten reaksjon.

Måtte sjekke alt

Garder hadde bedt om at toalettet skulle sparkles og males hvitt, og ble svært overrasket da hun så at det var malt grått, men mest av alt ble hun irritert da hun oppdaget at veggplatene ikke var blitt sparklet før de ble malt.

- Nå er det sprekker ved hver skjøt, sier hun.

På kaldloftet, hvor det skulle legges isolasjon på gulvet, hadde arbeiderne lagt isolasjonen på innsiden av taket og dekket den til med papp. Loftet som før var ventilert var nå nesten tett. Bak isolasjonen mot tretaket var det kommet kondens, og innsiden av taket var vått. Det neste ville vært mugg og råte. Alt måtte rives.

- Men det var pent utført, ler Garder litt oppgitt.

Etter gjentatte henvendelser til bedriften på telefon og epost gjennom høsten, skjedde det ingenting. Etter at hun ble skriftlig truet i et tilsvar, gikk Garder til advokat. Bare ett av arbeidene hun hadde bestilt ble utført etter avtale. Det var trappen til hovedinngangen. I tillegg til feilisolering på loft, feilmontering av ovn, mangel på forarbeid med sparkel og feil maling på gjestetoalettet, lekker takrennene, ståplaten ved pipen er feilmontert, og sotluken feilstøpt. Dagtanken til parafinovnen står fortsatt på kontoret. Bedriften har nå hatt flere måneder på seg til å rette opp feil og mangler. Garder skjønte at de ikke hadde nødvendige kvalifikasjoner. Derfor måtte hun nå skynde seg å få andre til å rette opp både arbeidet med montering av ovn og isolasjon på kaldloftet før kulda kom for alvor.

Nå møtte hun et annet problem. Hun erfarte at seriøse bedrifter vegrer seg for å rette opp i jobber som useriøse firmaer har utført. For sjekk av kaldloftet ba hun til sammen fire firmaer om hjelp. Tre av dem kom og sjekket, men avslo jobben, det fjerde godtok endelig. For arbeidet med ovnen i stuen opplevde hun det samme. Etter kontakt med to firmaer godtok et tredje firma jobben.

Forliksrådet neste

- Saken min ble oversendt Forliksrådet i desember. Den var da på 47 sider, forteller hun.

Garder forteller ikke sin historie for å fremme egen sak, men føler at hun har et samfunnsansvar. Hun har etter disse hendelsene gått bedriften i sømmene, og har sett et mønster; en ansvarshavende som sier fra seg jobben i bedriften før konkurs, og som Torunn Garder måtte få et nytt firma til å installere ovnen riktig. Foto: Kari G. DølgaardTorunn Garder måtte få et nytt firma til å installere ovnen riktig. Foto: Kari G. Dølgaard  deretter starter nye bedrifter. Hun føler at disse sertifiseringsordningene ikke er gode nok og at det gjøres alt for lite for å sikre kvalitet og trygghet for forbruker. Bedriften som har to registrerte mestere, den ene en blikkenslager i Oslo, den andre en bygg- og tømrermester med adresse i Drammen, nesten to timer fra Nannestad, har aldri vist seg hos Garder. Hun mistenker at det var «lånte» navn. Bedriften hadde fått sentral godkjenning i mai, arbeidene hos Garder begynte i august, altså tre måneder etter den nevnte godkjenningen.

- Hvordan skal forbrukerne kunne orientere seg i denne jungelen når institusjoner som DiBK og mesterbrevordningen er ordninger som viser seg å være lite eller ingenting verdt for forbruker, spør hun.

- Hvis det viser seg at foretak ikke leverer tilfredsstillende kvalitet på de fagområdene de har sentral godkjenning for, så oppfordrer vi forbruker til å melde dette inn til oss slik at vi kan vurdere å gjennomføre tilsyn med foretaket, sier avdelingsdirektør i DiBK, Steinar Andersen, og legger til at DiBK da kan trekke tilbake foretakets sentrale godkjenning hvis det ikke lenger oppfyller kravene.

Det var for sent for Garder.

Usynlige mestere

Mesterne registrert på bedriften besøkte aldri Garder for å ha oppsyn med arbeidene.

Mesterbrevordningen har ingen tilsynsordning. Hvis en forbruker klager på en mester, vil Mesterbrevnemnda vurdere om mestertittelen skal trekkes tilbake for en periode. Utover det har de ingen myndighet, og kan ikke uttale seg i enkeltsaker.

På spørsmål om de mottar klager på mestere, sier seniorrådgiver og fungerende daglig leder i mesterbrevordningen, Hilde Brodahl, at det hender, men sjelden.

- Vi har 17 000 aktive mestere i vår ordning, men har sjelden denne type saker, forteller hun.

Hun tror at de fleste tvister blir løst ved at mestere tar sitt ansvar og rydder opp, at forbrukere får hjelp av forbrukermyndigheter.

Seriøsitetsregister

Statssekretær Lars Jacob Hiim i Kommunal- og moderniseringsdepartementet (KMD), forteller at departementet opprinnelig hadde planlagt å innføre et seriøsitetsregister.

- Dette var ment som et hjelpemiddel for foretak som arbeider innenfor det såkalte ROT-markedet (rehabilitering, oppussing og tilbygg), forteller han.  Forslaget møtte imidlertid betydelig motstand fra høringsinstansene.

Nå skal likevel ordningene vurderes på nytt. Statssekretær Hiim forteller at ekspertutvalget som Regjeringen besluttet å sette ned i desember, blant annet skal vurdere om Sentral godkjenning og det foreslåtte Seriøsitetsregisteret er svaret på dagens utfordringer. Alternativt om det er nødvendig å tenke helt nytt.

Tålmodighet kreves

- Som denne saken viser, kan ting gå galt selv om forbruker gjør alt riktig. Med kontrakt og bakgrunnssjekk, kunne ikke forbrukeren gjort noe mer i denne saken, sier jurist Pia Cecilie Høst i Forbrukerrådet.

Forbrukerrådet bidrar med mekling hvis uhellet er ute, men også der har forbrukeren utfordringer. På klagesaker må man regne med 10 ukers behandlingsfrist. Når man, som i Garders tilfelle, må få utbedret skadene med en gang, så er det uaktuelt å vente så lenge på en tilbakemelding. Resultatet ble at Garder tok saken i egne hender og gikk til advokat, men hun vet fortsatt ikke hvordan eller når dette vil løse seg.