Da huset til Kåre Aunan og Vigdis Hanssen ble bygd i 1982, var sikten mot Trondheimsfjorden upåklagelig. Solen strålte inn gjennom stuevinduene fra tidlig vår til sen høst, og utesesongen på verandaen var lang. Så ble det bygd nye hus på den andre siden av veien. De kom nærmere enn forventet, og tok noe av sikten. Men det var først da det begynte å gro på sletta like foran huset at lyset liksom forsvant, og sommersesongen ble merkbart kortere.

– Jeg har bodd i dette huset siden det ble bygd. Alt så helt annerledes ut her da. Naboene diskuterte til og med om vi skulle prøve å få anlagt en ballbinge til barna på området der det nå er tett krattskog – så slett var det, forteller Hanssen, og skuer mot krattskogen som forlenger vinteren i det koselige hvite huset hun har bodd i de siste 30 årene. Nå, før løvet har kommet, kan man fortsatt skimte fjorden bak villnisset. Når bladene kommer, danner de en effektiv vegg som kaster mørke skygger helt inn i stua til ekteparet.


Usikre på fremgangsmåten

Det er en mager trøst, men ekteparet er ikke alene om å ønske å redde en forsvinnende utsikt. Hvert år får Huseiernes Landsforbund en rekke henvendelser om nabokonflikter. En god del av disse sakene handler om trær.

– At folk mister utsikten på grunn av naboens trær er en gjenganger hos oss, bekrefter advokat Thore Eithun Helland. ­­

– Folk lurer på hva slags rettigheter de har, hvordan de skal gå frem, og ikke minst hvordan de kan bli kvitt det som stjeler lyset og sikten fra dem, sier Helland. Det var også ekteparet Hanssens utgangspunkt da de tok kontakt med Huseiernes Landsforbund tidligere i vår.

– Vi er usikre på hvordan vi skal gå frem. For noen år siden fikk vi lov av kommunen, som eier tomta, til å tynne noe, innen et begrenset tidsrom. Da fikk jeg tatt litt, men langt fra så mye som jeg skulle ønske – og med den farten alt vokser med er vi jo nå for lengst tilbake der vi var for få år siden, sier Aunan. Som legger til at det ikke er helt enkelt for ham å rydde opp selv, dersom kommunen skulle gi ham lov – hjerteproblemer setter nemlig en liten brems på hvor ivrig han kan være med motorsagen.


Ikke ta sagen i egne hender

Årlig går Huseiernes Landsforbund ut og advarer folk: ”Ta ikke sagen i egne hender!”

– Det er en nødvendig advarsel – folk som i raseri sager ned naboens trær risikerer ubehagelige erstatningskrav i ettertid, sier Helland.

I Lyngdal i 2007 måtte en hyttenabo ut med 50 000 kroner etter å ha tatt for seg av trær på annen manns eiendom. I Arendal ble en mann i 2008 dømt til å betale en erstatning på 80 000 kroner for to trær han felte på naboens eiendom. Han måtte også betale naboens saksomkostninger på 85 000 kroner, og med egne saksomkostninger kom utgiftene opp i rundt 240 000 kroner for naboen som var litt for ivrig med øksa. I 2010 ble en mann i Telemark avkrevd 190 000 kroner i erstatning etter at han felte et tre på naboeiendommen under et vorspiel. Historier som disse er sikre vårtegn i lokalavisene rundt om i store deler av landet.


Store verdier

Men hva skyldes det høye konfliktnivået? Er vi bare for rike, for kranglete og for egoistiske? Det er i hvert fall liten tvil om at utsikt er en uvurderlig verdi i dagens boligmarked. Trær eller ikke trær kan bety enorm forskjell dersom du skal selge. Eiendomsmegler i BN Megler, Olav Aune, solgte nylig en toppleilighet på Bjerke i Oslo for 7 millioner kroner. Kvadratmeterprisen for leiligheten, som har utsikt over hele Oslo, lå på 60 000 kroner, i en bydel der gjennomsnittskvadratmeterprisen er 35 000 kroner. Er det ingen grenser for hva vi vil betale for utsikt?

– Jo, det er det vel, men har man råd til det, er man villig til å betale ganske mye mer for en bolig med utsikt enn en uten. I Oslo er for eksempel fjordutsikt noe de færreste har – det er et begrenset tilbud og en ettertraktet vare, og så lenge det er slik er vel enkelte kjøpere villige til å betale nesten hva som helst innen rimelighetens grenser, sier Aune.

For ekteparet Hanssen og Aunan i Steinkjer er ikke boligprisen det sentrale akkurat nå, for de har ingen planer om å selge med det første.

– Men det er klart at det har noe å si for boligverdien om vi har utsikt til Trondheimsfjorden eller ser rett inn i en vegg av mørk krattskog, sier Aunan.


60 000 hytter

At utsikt koster er kanskje ikke så rart. Utsikt er nemlig på vikende front i Norge.

– Dersom ingenting gjøres, kommer ca. 60 000 av landets 400 000 hytter til å gro igjen. De som før hadde hytte på fjellet eller ved sjøen, får hytte i skogen. Mange boliger vil også rammes, særlig i distriktene, sier Anders Bryn, forsker ved seksjon for utmark på Norsk institutt for skog og landskap. Han ramser opp særlig utsatte områder:

– Spesielt fjellregionene er utsatt. Hytter og hus i Gudbrandsdalen, Nord-Østerdal, Hallingdal, Numedal og Valdres vil rammes. I Valdres kommer hele Beitostølen til å gro igjen, for der er det bare noen få geitebesetninger igjen. Det gjelder også steder som Høvringen, Vasetstølen – stedene der de klassiske høyfjellshotellene ligger, der det tidligere var støler. Så har vi indre Oslofjord, som i stor grad allerede er grodd igjen. Områder fra Rogaland og nordover til Finnmark vil rammes. Helgelandskysten kommer til å gro noe voldsomt igjen. Samt Lofoten og Vesterålen, sier Bryn.

Samtidig viser spørreundersøkelser instituttet har foretatt at de aller fleste nordmenn foretrekker åpne landskap.

– Vi kan godt se skogen på avstand. Men tett skog langs veier og foran hytter og hoteller er uønsket, sier Bryn, som spesielt har forsket på gjengroingen som et problem for reiselivet, der de spektakulære utsiktene folk kommer langveisfra for å nyte, lukkes ute bak løv og bar.


Ute av bruk

Mange gir klimaendringene mye av skylden for det som er skjedd i landskapet vårt de siste tiårene, men innvirkningen er minimal, sier Bryn.

– Klimaendringene gjør nok at det vokser litt fortere. Har du en skråning foran hytta di i Risør, gror den kanskje igjen på 11 år i stedet for 12. Men det er først og fremst endret arealbruk som er årsaken til gjengroingen, sier Bryn.

Ingen hugger skogen lenger; folk går knapt nok på bærtur. Vi har ingen lyngbrenning og ingen ysting på setrene. Langs kysten kokes ikke lenger salt, en virksomhet som krevde voldsomt mye ved. Og utmarksbeitet er sterkt redusert. Bøndene har ingen ryddeplikt for sin utmark.

– Utmarka er ikke inkludert i driveplikten, og dermed faller den mellom ansvarsområder; verken grunneier eller staten tar ansvaret, sier Bryn. Hvis beste råd til hus-og hytteeiere som ikke vil ha skogen helt innpå, er å sette ut saltstein.

– Vi får en rekke spørsmål, særlig fra hytteeiere, om hva de kan gjøre. Ofte er områdene så store at de ikke kan gjøre noe selv. Vårt beste råd er å prøve å få til en avtale med den lokale bonden om at han kan slippe dyra i området, og så sette ut noen saltstein så dyrene vil bli værende. For om du bare rydder, gror det raskt igjen, sier Bryn. Det er bare beitedyrene som kan sørge for å holde det nede.


Naboloven

I nabolaget til Aunan og Hanssen i Steinkjer er det dårlig med geiter, og tomta med krattskogen er kommunens. Aunan lurer på om han og kona har noen slags rett til å få tilbakeført området til slik det var da huset ble bygget.

– Nei, man har ingen slik rettighet knyttet til nabotomter, sier advokat Thore Eithun Helland i Huseiernes Landsforbund. Han forklarer at uansett om det er kommunen eller en privatperson som eier naboområdet, er det du som huseier som må kreve at det blir fjernet trær med grunnlag i naboloven.  

Lovens tredje paragraf omhandler trær spesielt. Den sier at dersom det ikke er betydelig om å gjøre for eieren, må han ikke ha trær som er til skade eller nevneverdig ulempe for naboen, nærmere hus på naboeiendommen enn en tredjedel av treets høyde. Det betyr altså at dersom naboen har et tre som står to meter fra ditt hus, må det ikke bli høyere enn seks meter hvis det er til ulempe for deg. Hekk som er lavere enn to meter rammes ikke av loven.

– Men det er noen konflikter om trær som ikke faller innenfor denne paragrafen. Da er det den mer generelle paragraf nummer to som gjelder, sier Helland. Nabolovens andre paragraf er svært generell i formuleringen. Den sier hovedsakelig at ingen skal ha, gjøre eller sette i gang noe som urimelig eller unødvendig er til skade eller ulempe på naboeiendommen.  Med en så rund formulering vil det ofte være et skjønnsspørsmål hvem som har rett i en eventuell tvist.


Bare ring

Noen tvist med kommunen er det imidlertid ikke blitt for ekteparet vårt i Steinker. Tvert i mot.

– Vi vil gjerne komme til enighet med kommunen om hvordan vi kan løse dette på best mulig måte. Men vi er litt usikre på hvordan vi skal gå frem, sier Kåre Aunan.

Bygartner Finn Rossing kan berolige dem – det er ikke verre enn å ta en telefon til ham, så skal han se på saken så fort det lar seg gjøre.

– Jeg får svært mange henvendelser som dreier seg om akkurat dette, sier Rossing, som tidvis får opptil tretti telefoner i uka fra folk som vil ha ned trær, kratt og buskas. Rossing forteller at han rykker ut så raskt som mulig, gjerne på dagen, og at han stort sett blir enig med folk om hvordan ting skal gjøres.   

– Men vi må jo også ta andre hensyn enn akkurat bare til huseieren som ønsker utsikt. Vi må se på området som helhet, og har jo ønsker om at for eksempel sentrumsområdene og boligområder skal være grønne, sier Rossing. Stort sett går avtalene ut på at kratt og småvekster fjernes, mens store, fine trær med vakre kroner får stå. Det er ikke bare en estetisk grunn til dette – store trær som kaster skygge på bakken gjør også at tilveksten av nytt kratt går saktere.

Rossing forteller videre at kommunens folk tidligere ryddet ”alt”.

– Nå må folk gjøre det selv, etter samråd med oss. Vi lager noe flis, men det er lite, - vi har ikke kapasitet, sier Rossing. Han legger til at folk som ikke er fortrolige med skogrydding selv, kan kontakte andre – det er alltids noen nevenyttige naboer som vil rydde litt mot å få ved. Men egentlig burde det hele være om et statlig ansvar, mener bygartneren.

– Når det gror igjen rundt veier og i boligområder som nå er det et stort samfunnsproblem, sier han.


Lysere tider

Kommunens holdning gleder Kåre Aunan og Vigdis Hanssen.

– Dette høres bra ut. Vårt fremste mål er å få en god dialog med kommunen. Om vi kommer til en enighet om at skogen kan tynnes så det monner er jeg sikker på at vi også kan finne en løsning angående hvem som skal gjøre det, sier Aunan, som har forståelse for stram kommuneøkonomi. Men som nå kan håpe på å gå lysere tider i møte, likevel.