Tekst: Nina Granlund Sæther

 

Tynt gods og dårlige lukkemekanismer i kraner og blandebatterier øker faren for vannlekkasjer. Enda verre er det at piratkopier og billige kraner kan være svært helsefarlige.

I Norge er det bare Sintef Byggforsk som tester og godkjenner VVS-utstyr. For å bli sertifisert må en kran tilfredsstille krav til merking og identifikasjon, tetthet, trykkstyrke, kapasitet, overstrømming, mekanisk påvirking, slitasje, svingbarhet, støy og utlekking av kadmium og bly. Tuten på en kjøkkenkran skal for eksempel kunne dreies frem og tilbake 8 000 ganger med et trykk på en kilo ytterst uten å lekke, og den skal tåle å bli åpnet og lukket 70 000 ganger. Men det er ikke noe krav om at varer som selges i norske forretninger eller på nettet skal ha kommet gjennom Sintef Byggforsks trange nåløye.

- Det er ikke påbudt med sertifisering. Det er frivillig å merke et produkt, opplyser forskningsingeniør ved Sintef Byggforsks avdeling for sanitær og våtrom, Alf Furulund. Og selv om det er et overordnet krav til materialer i byggeforskriftene, mener han det er litt ullent formulert.

- Det eneste som sies er at produktenes egenskaper og kvalitet skal dokumenteres, sier Furulund. Han anbefaler ingen å bruke produkter som ikke er testet og godkjent av Sintef Byggforsk, og han gir rørleggere som nekter å montere ikke-sertifiserte produkter skryt.

 

Blander ut messingen

 

Da journalist Morten Spiegelhauer besøkte kinesiske billigprodusenter av dansk VVS-armatur, fikk han se at det ikke bare var ren messing som ble brukt i kranene og blandebatteriene. Alt fra gamle motordeler til skitne tannhjul ble blandet inn i støpen for å redusere metallkostnadene. Ikke overraskende viser en test utført av dansk TV2 at en rekke vannkraner avgir store mengder tungmetaller.

- Det er svært betenkelig hvis kraner avgir bly og kadmium til drikkevannet, sier seniorrådgiver Jens Erik Pettersen ved Folkehelseinstituttets avdeling for vannhygiene. Dette er giftige og svært helseskadelige metaller selv i små mengder. Pettersen er derfor svært skeptisk til armatur som ikke er kvalitetskontrollert.

- Risikoen for at det er brukt ukjente legeringer er stor. For egen del vil jeg foretrekke armatur jeg kan være trygg på, sier Pettersen. Rent og farefritt drikkevann er alfa og omega, mener han.

 

CE-godkjenning er svindel

 

Et produkt som er sertifisert fra Sintef Byggforsk blir utstedt med et eget nummerert sertifiseringsmerke. Alle sertifiserte produkter skal være tydelig merket, og på nettsidene til Sintef Byggforsk kan du finne oversikt over samtlige godkjente kraner.

- De useriøse aktørene sier ofte at produktene er EU-godkjent eller CE-merket. Men det går ikke an å CE-merke tappearmatur, for det finnes ingen harmoniserte europeiske standarder for denne produktgruppen. Vi har dessuten strengere krav til tappearmatur her i Norge enn det som er vanlig lenger syd i Europa, påpeker forskningsingeniør Alf Furulund hos Sintef Byggforsk. Utlekking av metaller måles bare i Norden.

Mange av kranene som leveres inn til testing tåler ikke belastningene de utsettes for. Svært ofte begynner de å lekke. Produsenten får da mulighet til å rette opp feil og søke om godkjenning på nytt. Furulund presiserer at flere av billigkjedene har kraner som er sertifisert. Det betyr imidlertid ikke at alle kranene man finner i butikkhyllene er brukbare.

Tidligere var utlekking av kadmium og bly et stort problem. Det er det ikke i samme grad nå.

- Det er sjelden vi finner høye verdier av bly og kadmium i dag, sier Furulund. I kraner som ikke blir testet, kan dette imidlertid være et vesentlig større problem.

 

Seks av åtte holdt ikke mål

 

Da TV2 i Danmark fikk undersøkt åtte ulike vannkraner fra danske billigbutikker sist høst, viste det seg at seks av dem avga svært mye nikkel. To av kranene viste også utlekking av bly, den ene langt over tillatte verdier. Det ble også funnet konsentrasjoner av kadmium, krom, jern, silisium og tinn.

Journalist Morten Spiegelhauer ville til Kina for å finne ut hvorfor. Han og en kameramann utga seg for å være nystartede importører av kinesiske kraner og oppsøkte de samme fabrikkene som billigbutikkene fikk varene sine fra.

- Dels kunne vi se at når kranene ble forkrommet ble de også forkrommet inni, der vannet renner. Dels kunne vi se at på flere fabrikker ble kranene laget av gjenbruksmetall. Metallet hadde på ingen måte de kvaliteter man kan forvente. Begge deler bidro til en for stor avsmitting til drikkevannet, sier Spiegelhauer til Hus & Bolig.

Han var svært overrasket over hvor likeglad de kinesiske produsentene og de danske importørene var med avsmittingen av de giftige metallene til drikkevannet.

- Sett i lys av hvor viktig vi synes det er å ha rent vann i reservoarene våre, var det svært bekymringsfullt å se at vannet ble forurenset i de tekniske installasjonene, sier Morten Spiegelhauer.

           

Ingen måling av nikkel

 

Nikkel i drikkevannet er problematisk for alle med nikkelallergi, men i dag måles ikke utlekking av dette metallet fra armaturer. Danske myndigheter vurderer å innføre maksimumsgrenser også for utlekking av nikkel.

- Forbrukerne skal ha tillit til at drikkevannet har høy kvalitet. Vi har derfor gjort Erhvervs- og Byggestyrelsen oppmerksom på at nikkel kan være et problem, sier direktør Niels Christensen i By- og Landskabsstyrelsen.

I Danmark er kraner uten godkjenning ikke tillatt. Derfor har myndighetene også innført kontroller som skal demme opp for import av ulovlige kraner.

- Jeg mener det norske lovverket er tilstrekkelig, sier assisterende direktør i Statens bygningstekniske etat, Gustav Pillgram Larsen. -- Det er forbudt å bruke kraner og andre byggevarer som ikke har tilstrekkelig dokumentasjon. Men det gjøres dessverre for lite for å stoppe omsetning av denne typen produkter. Det er et behov for å gripe tak i problemet, men bemanningen vår er dessverre for liten. Vi har dessverre ikke økonomi til det i dag, sier han til Hus & Bolig.

Når det gjelder utlekking av metaller står det i teknisk forskrift til plan- og bygningsloven at tekniske installasjoner ikke skal forringe vannkvaliteten. Denne standarden er noe mangelfull, mener direktøren. Men han opplyser at det nå jobbes med en ny internasjonal norm som gjelder utlekking av metaller.

- EU arbeider med en ny standard for utlekking av en rekke metaller, ikke bare bly, kadmium og nikkel. Når den er klar om et par år vil den også gjelde her i landet, sier Gustav Pillgram Larsen.

 

 

La vannet renne

Før i tiden var det vanlig å bruke loddetinn som inneholdt både bly og kadmium. Kraner som er mer enn 20 – 25 år gamle kan derfor også inneholde giftige tungmetaller. Mange har også ledninger av kopper. Lar du vannet renne en stund før du drikker det, minimerer du risikoen for å få i deg de helseskadelige metallene.

- Et godt råd er å la vannet stå å renne i ca. ti sekunder før du bruker det, sier seniorrådgiver Jens Erik Pettersen ved Folkehelseinstituttet. – Da vil de aller fleste tungmetallene forsvinne ned i sluket.

Det er når vann blir stående i rør og armatur over tid at man får størst utlekking av metaller. Unngå også varmtvann fra tappekraner til matlaging. Varmtvann utløser vesentlig mer kopper fra ledningene enn kaldtvann.

 

 Fakta:

  • Surt vann, det vil si vann med lav pH-verdi, er utbredt i Norge. Vann med pH-verdi under 5 fører til større utfelling av tungmetaller fra rør og kraner enn mindre surt vann.
  • Både bly og kadmium er meget giftig og akkumuleres i kroppen. Bly påvirker en rekke organer, blant annet nervesystemet. Barn og fostre er spesielt sensitive. Nyrer, benbygning og blodtrykk påvirkes av kadmium, som også er mistenkt for å være kreftfremkallende. Nikkelallergi er svært utbredt, og selv ørsmå mengder nikkel i drikkevannet kan fremkalle eksem.
  • Blyholdige legeringer er forbudt i ledningsnettet, loddemetall og armatur.
  • I kvalitetskravene til drikkevann er grenseverdiene satt til maksimalt 5 mikrogram pr. liter for kadmium, 10 mikrogram pr. liter for bly og 20 mikrogram pr. liter for nikkel. Prøver tas av vannet før og etter uttapping, det vil si av henstandsvann og friskt vann.

 

                                                                                              Kilde: Folkehelseinstituttet