Huseiernes Landsforbund (HL) støtter Finansdepartementets forslag til forskrift om fakturering av kredittkortgjeld. I høringsnotatet fremkommer det at kredittkortforetakene ikke informerer kundene tilstrekkelig om kostnadene ved å bruke kortene. Det vises også til at kunder har fått økt kredittrammen på kredittkort og betalingskort med kreditt, uten at kunden har søkt om det. Dette er urovekkende.
HL er bekymret over den kraftige veksten i forbrukslån her til lands. Det ser ut til å være en tendens til at låntakere benytter kapital skaffet til veie gjennom bruk av kredittkort eller forbrukslån for å dekke egenkapitalkravene for å få boliglån. HL mener at heller enn å videreføre og stramme inn boliglånsforskriften som spesielt vil ramme unges mulighet til å komme inn på boligmarkedet, bør myndighetene gripe aktivt og målrettet inn i det uregulerte markedet for forbrukslån. HL er bekymret for betalingsproblemene som forbrukslånene skaper blant de svakeste og mener det ikke er tilstrekkelig å etablere et gjeldsregister for å få kontroll over forbrukslånsbransjen og denne bransjens aggressive markedsføring av lån med urimelige vilkår.
Det er viktig å bevisstgjøre kundene om kostnadene ved bruk av forbrukskreditt og gjøre det enklere å nedbetale slik kreditt. Retningslinjene for å fakturere kredittkort ser ikke ut til å bli fulgt i tilstrekkelig grad og HL støtter at kredittkortforetakene med denne forskriften kan bli pålagt retting og ilegges dagbøter ved manglende oppfølging. HL er enig i at forskriften kan bidra til at flere kunder betaler utestående kreditt ved første gangs fakturering og at forskriften kan bidra til å redusere risikoen for at forbrukerne stifter gjeld som senere kan påføre dem betydelige økonomiske belastninger.
Andre land har innført et øvre tak på hvor mye et kredittforetak kan kreve i renter.[1] Noe slikt tak finnes ikke i Norge. Forbruksbankenes lønnsomhet er ekstrem god og økonomiprofessor Steinar Holden, instituttleder ved Universitetet i Oslo, mener Finansdepartementet bør vurdere å innføre en maksgrense på rentene for å gjøre lønnsomheten til forbruksbankene lavere og dermed i noen grad begrense tilbudet.[2]
HL støtter dette synspunktet og mener det bør settes et øvre tak for maksimal rente på både forbrukslån og kredittkort, for eksempel fem prosentpoeng over 3 måneders NIBOR pengemarkedsrente.
