Produksjonen av norske jernovner startet tidlig på 1600-tallet. De første ovnene var såkalte bileggere. De hadde en enkel kasseform og ble fyrt opp via en peis i naborommet. Den eldste vi kjenner ble laget i 1638.

De første ovnene hadde altså ingen dør eller pipe. Frittstående ovner av støpejern, såkalte vindovner, kom litt senere på 1600-tallet. De kunne fyres via en døråpning. De hadde også eget røykrør som ble ført inn i pipa. Dette har vært den vanligste ovnsformen i Norge helt opp til våre dager.

Tidlig på 1700-tallet ble etasjeovnene utviklet. De hadde en lav fyringskasse og flere overetasjer i avtrappede størrelser. Fritzøe Jærnverk var først ute med en etasjeovn i 1732. Til å begynne med hadde ovnene en eller flere røykkasser i blikk. Neste skritt var å støpe disse etasjene. Målet var å gjøre veien til pipa så lang som mulig slik at brenselet kunne utnyttes bedre. Stor overflate var også viktig for varmeeffekten.

Formen på ovnene varierte etter stil og mote. De norske ovnene skulle også passe inn på danske slott og herregårder. Etasjene kunne være utformer som portaler eller triumfbuer og var gjerne kronet med en pyramide eller en obelisk. På slutten av 1700-tallet skulle avslutningen være en vase. Frem til midten av 1800-tallet stod ovnene på trekrakker som skulle illudere støpejern eller murverk. I dag er flere av disse erstattet av understell i ikke-brennbart materiale.

 

Landets største

Fritzøe Jærnverk i Larvik var lenge landets største jernverk. Jernmalmen ble utvunnet ved gruver blant annet ved Arendal og Kragerø, og så fraktet til Larvik med seilskuter. Nede ved sjøen ble malmen røstet for å få bort en del urenheter før den ble fraktet opp til jernverket med hest. Trekull og malm fra forskjellige gruver ble så lagt lagvis i masovnen i et bestemt blandingsforhold. Store vanndrevne pumper sørget for luft slik at temperaturen kunne holdes jevnt over 1000 grader. Nederst i masovnen ble råjernet tappet ut. Cirka 20 prosent gikk til støping, mens resten ble foredlet til smijern.

Masovnene gikk dag og natt. Bemanningen var likevel lav, for hvert skift varte i 12 timer. I 1840 var det 100 arbeidere og omtrent 10 funksjonærer ved jernverket. Ti år senere hadde Fritzøe ekspandert sterkt og da var bemanningen cirka 160 arbeidere pluss 50 smeder og 15 formenn, maskinister og kontorbetjenter. Omtrent 1/5 av alt jern i Norge ble på denne tiden levert fra Fritzøe.

Til sammen har det vært nærmere 50 forskjellige jernverk her i landet, blant annet Bærums Verk, Frolands verk, Eidvoll Jernverk, Næs Jernverk og Ulefoss Jernværk – for å nevne noen få. Fra 1855 ble det imidlertid mulig å bruke steinkull istedenfor trekull til jernsmelting. Prisen på jern falt dramatisk, og det ene jernverket etter det andre måtte stenge dørene. Fritzøe ble nedlagt i 1868. Fra 1870 og frem til 1900 var Næs i Tvedestrand landets eneste jernverk. De klarte å opprettholde driften ved å foredle jern til stålprodukter og laget blant annet kanoner for Forsvaret. Jernproduksjonen fortsatte frem til 1909, men da la de om til å bli stålverk. Helt til 1959 var anlegget i drift. I dag er Næs jernverk fredet og Næs Jernverksmuseum holder til i anlegget.      

 

Produseres fortsatt

Selv om vi sluttet å utvinne jern på gammelmåten, fortsatte flere jernstøperier med støpegodsproduksjon av ovner – blant annet Bærum, Eidsfos og Ulefos. Flere nye jernstøperier ble også etablert. Storhetstiden varte helt frem til 1950-tallet. Kværner Jernstøberi startet opp sin produksjon ved Loelva i Oslo i 1853. Frem mot 1900 ble dette et av de største ovnsstøperiene i Norge. Merkevaren Jøtul ble utviklet da Herman Anker kjøpte støperiet i 1916. I dag er dette et verdensomspennende varemerke med selskaper både i Europa og USA. I 2018 besluttet imidlertid Jøtul å flytte store deler av sin produksjon fra Fredrikstad til Polen fra 2020.

Ulefos Jernværk i Telemark, som er Nordens største produsent av kumlokk, rammer, rister og sluk, produserer fortsatt sin ovnsmodell fra 1766. Ulefos antikkovn lages både i to og tre etasjer. Den regnes ikke bare som Norges, men ett av verdens eldste industriprodukter som fremdeles er i produksjon. Den har en varmeytelse på hele 11 og 12 kilowatt.

Den mer enn 250 år gamle modellen har vært igjennom flere moderniseringsprosesser. Den har nå fått en katalysator som gjør den like rentbrennende som andre ovner på markedet

Tidligere i år testet Sintef på oppdrag fra Riksantikvaren flere antikke ovner laget mellom 1840 og 1940. Overraskende nok var virkningsgraden på etasjeovnen relativt lav. Problemet er store åpninger rundt askeskuffen i bunnen som gir luftlekkasjer.

- I utgangspunketet skulle etasjeovnen ha størst potensiale for å kunne ta ut mest mulig varme av røykgassen før skorsteinen, grunnet sin konstruksjon med lang røykføring. Grunnet alle lekkasjene får ovnen derimot så høy vedomsetning og dermed så høy røykgasstemperatur ut i pipa, at dette i sum gir en lavere virkningsgrad enn både Bjørn- og  sylinderovnen, skriver Sintef i rapporten. På den annen side var partikkelutslippet særdeles lavt – bare 1,28 g/kg som er bedre enn 2016-teknologien. I fremtiden er det forventet at partikkelutslippet skal ned i 1,00 g/kg. Den mest avanserte ovnen på markedet i dag har et utslipp på 0,60 g/kg.

 

Hverdagsantikviteter

I jernverksperioden ble ovnene støpt i former. Dyktige treskjærere utformet modellene til ovnene og skar dem ut i tre. Mønsteret ble overført til støpeformer i sand. Mange av dem er vakre klenodier som holder et høyt kunstnerisk nivå. Ovnsplatene ble dekorert med historiske begivenheter, bibelhistorie, kongelige monogrammer og riksløven i ulike versjoner. Også mytologiske motiver og eventyrmotiver går igjen.

Godset i de eldste ovnene var tykt og magasinerte varmen. Kvaliteten på jernet var god, og ovnene kan vare i flere hundre år. På begynnelsen av 1800-tallet begynte man å støpe ovnsplatene i lukkede former. Da kunne platene støpes tynnere og mer presist. Slike ovner var raske å varme opp, men som rundbrenner er de ikke like effektive.

Velstandsøkningen i byene gjorde at jernstøperiene fikk et stort og voksende marked. Hus og leiligheter ble større, og det skulle være en varmeovn i hvert rom. Teknisk ble ovnene stadig bedre.

De mest typiske etasjeovnene utover på 1800-tallet var i sveitserstil. Etasjene ble snudd annenhver vei slik at røyken gikk i sikksakk og fikk enda lengre vei å gå før den nådde pipa. Typisk for 1800-tallets ovner er langsmale, rektangulære brennkamre, gjerne med avskrådde hjørner. Ileggsdøren er på kortsiden. I bunnen er det en rist og under er det en liten askeskuff som kan trekkes ut. Mellom kamrene er det dekorerte gitterdører. På toppen har ovnene en vakker, gjennombrutt krone.

Etter en utstilling på Norsk Folkemuseum i 1905 fortsatte jernovnsindustrien å blomstre. Flere konkurranser engasjerte datidens arkitekter og brukskunstnere. I dag er kunnskapen om hvem som tegnet ovnene liten.

Har du en ovn som trenger ettersyn eller restaurering, finnes det håndverkere som har spesialisert seg på å sette i stand gamle jernovner.

Å sette en gammel antikk ovn inn i en ny bolig er ikke lov hvis den ikke er rentbrennende. Eldre bevaringsverdige ovner kan imidlertid installeres der de er nødvendige av hensyn til interiøret i kulturhistoriske, antikvariske eller verneverdig bygninger.