Diskusjonen kommer opp igjen med jevne mellomrom, og stadig flere forteller om plager som følge av stråling.
Flere kjente personer har stått frem med sin el-overfølsomhet, blant annet Gro Harlem Brundtland. Da hun som sjef for verdens helseorganisasjon, WHO, sa at hun ble syk av mobilstråling, ble det mye bråk.
Hun fikk massiv kritikk fra blant annet Michael Repacholi som i ti år ledet WHOs forskningsprogram på dette området, og fikk indirekte skylden for at el-overfølsomhet er spesielt utbredt i Skandinavia.
Ifølge norske myndigheter og EU er det nemlig ingen sammenheng mellom helseplager og elektromagnetisk stråling, men for tusenvis av mennesker verden over er de fysiske plagene høyst reelle.
For Lene Hannisdahl Haug var flytting eneste alternativet. Fra å leve et aktivt liv midt i Oslogryta, ble hun tvunget ut på landet for å slippe unna plagene som følge av stråling.
– Jeg har det bra her, med herlig mann og to fine barn, men det er klart at jeg tenker jo til tider at det ikke er verken rettferdig eller riktig at jeg skal sitte som en fange i mitt eget hjem på grunn av dette, sier hun.
Visste du at medlemmer i Huseierene får opptil 40 prosent rabatt på byggevarer?
Kom snikende
Siden 2005 har Lene Hannisdahl Haug levd med sterke plager som har satt livet på vent. Det tok flere år før hun fant årsaken til hvorfor hun var så dårlig.
Det hele begynte på en krevende jobbrelatert reise til Japan med den japanske ambassaden og UD da hun var gravid.
– Jeg ble fryktelig dårlig da vi akkurat hadde kommet til Hiroshima, og måtte senere fraktes hjem i rullestol. Plagene fortsatte da jeg kom hjem, og jeg klarte aldri å ta meg inn igjen. Etter fødselen trodde jeg det ville bedre seg, men det gjorde det ikke. Det føltes som om jeg konstant hadde en blanding av influensa og Alzheimer. Jeg var i tillegg utmattet, energiløs, stresset, sint, kranglete og klarte ikke å tenke klart.
Hun som alltid hadde vært sprudlende og glad, kjente nå ikke igjen seg selv. Hun følte seg konstant fyllesyk, og legene trodde det var ME.
Hun ble sykmeldt fra jobben som psykolog, men skjønte etter hvert at dette ikke var riktig diagnose.
– Så ble jeg tipset av en bekjent om å sjekke ut om boligen hadde en trådløs ruter. Den natten vi slo av ruteren, sov jeg en hel natt for første gang på evigheter.
De skrudde av flere trådløse duppeditter og merket at Lene gradvis ble bedre. Da skjønte de at hun rett og slett var allergisk mot stråling, såkalt el-overfølsom.
Måtte flytte
Selv om det var merkbar forskjell, var hun langt fra frisk. Etter hvert innså de at de måtte selge villaen i Holmenkollen som de likte så godt, fordi utallige mobilmaster i området strålte rett mot huset.
– Vi som begge er fra Oslo, og har all familie og venner der, vi var virkelig de siste som ville flyttet derfra. Vi hadde det godt der vi var, med gode jobber og fint hus, men med stadig mer stråling og plager så kunne jeg ikke lenger leve et vanlig liv, sier hun.
De reiste land og strand rundt med et måleapparat som måler mikrobølgestrålingen fra mobilmaster og nødnett for å finne et egnet sted å flytte til. I Åsgårdstrand fant de endelig et område som var nesten fritt for stråling.
– Jeg følte at jeg kunne senke skuldrene med en gang, her var det godt å være. Et fristed, sier hun.
Fått livet tilbake, nesten
Da hun la bylivet på hylla og flyttet til villaen i idylliske og landlige Åsgårdstrand, kunne hun nesten leve et normalt liv igjen. Langt unna strålingen som gjorde henne så dårlig, har hun nå fått livsgleden tilbake.
– Men jeg kan verken handle på butikken eller fylle bensin på bilen, og det er ikke mulig for meg å hente sønnen min hvis han er på besøk hos venner. Jobben måtte jeg gi opp, og bursdagsfeiringer er det bare å glemme. Mann og barn må dra på ferie til Legoland uten meg, og det blør i mammahjertet. En spasertur i områder hvor det er mobilmaster er helt utenkelig, da det vil slå meg ut i dagevis. Selv om jeg nå har det bra, så er jo ikke livet slik jeg skulle ønske. Når man ikke kan gå noen steder og nærmest er låst til sitt eget hus, så er det som fri soning. Det er en grunn til at frihetsberøvelse fungerer som straff, det er tøft. Hvor blir det av retten til å leve et fullverdig liv? Heldigvis har skolen til sønnen min kablet internett, så en gang i blant kan jeg hente ham på skolen. Det er stunder som jeg setter utrolig stor pris på, sier hun.
Hjemme er alt kablet, og du må ringe familien på fasttelefonen. Sønnen på ni år har allerede registrert at noen av vennene hans har mobiltelefon, men aksepterer at han ikke får.
– Han har selv sett hvor dårlig mamma blir. Niåringen spør av og til om han ikke kan få spille spill på mobiltelefon som vennene, men da får han spille de samme spillene på datamaskinen istedenfor. Nesten det samme, bare uten stråling.
Knusende EU- rapport
En fersk EU-rapport slår likevel fast at trådløse nettverk ikke farlig for helsa. Eksponering fra trådløst utstyr som mobiltelefoner, basestasjoner og trådløse nettverk innebærer ikke noen helserisiko, mener EU-kommisjonens vitenskapelige komite.
Ekspertgruppen har gjennomgått alle relevante studier som er publisert etter forrige rapport som kom i 2009.
Når det gjelder el-overfølsomhet, med symptomer som hodepine, søvnforstyrrelser og utmattelse / trøtthet, er konklusjonen at ingen av disse tilstandene forårsakes av stråling fra trådløst utstyr eller høyspentanlegg.
Til tross for omfattende forskning har man ennå ikke klart å finne helt ut av om barn som vokser opp i nærheten av slike anlegg har større risiko for å få kreftsykdommen leukemi.
Konklusjonene fra EU-kommisjonen samsvarer med Folkehelseinstituttets rapport som kom i 2012.
Folkehelseinstituttet la frem rapporten etter to års gjennomgang av internasjonal forskning på helserisiko ved stråling fra mobiltelefoner, basestasjoner og trådløse nett. Hovedkonklusjonen var at man ikke kunne påvise noen helserisiko.
Også Kunnskapssenteret gjennomgikk i 2012 hele 21 studier som undersøkte om el-overfølsomme kan skille mellom når de er eksponert for elektromagnetiske felt og når de ikke er det.
Analysene viste at el-overfølsomme ikke klarte å skille bedre mellom når de er eksponert for elektromagnetiske felt og når de ikke er det, enn kontrollpersoner som ikke var el-overfølsomme.
– Forholder oss til forskningen
Det har vist seg å være vanskelig å bevise at el-overfølsomme reagerer på elektromagnetiske felt gjennom såkalte dobbelt-blindtester. I disse testene vet verken forskerne eller forsøkspersonene om personene utsettes for stråling eller ikke, før etter at forsøket er over.
Tidligere enkelt-blindede tester der tester satt i samme rom og gjerne trykket på knapper, har vist det motsatte, men her menes det at det er en reell fare for at testpersonen analyserer kroppsspråk og lignende.
Lars Klæboe, forsker ved Statens strålevern, sier at de forholder seg til det som er vitenskapelig dokumentert. Han er opptatt av den kvalitetssikrede forskningen.
– Det er hele tiden forskning på dette, hovedsakelig internasjonalt. Det som er helt sikkert er at det ikke er funnet en sammenheng mellom disse menneskenes plager og elektromagnetisk stråling. Vi aksepterer at folk er syke, men det finnes mange diffuse plager i befolkningen som vi ikke nødvendigvis kan forklare, sier Klæboe.
Han mener at det er helsevesenet sin jobb å drive diagnostikk, og at folk må dra dit hvis de har plager.
– Hvis du er syk så må du få hjelp og behandling, og da er det viktig med ekstern vurdering fra lege. Selvdiagnosering er skummelt. Ingen tviler på at disse menneskene har plager, men ingen har klart å vise at det er el-overfølsomhet som er årsaken, sier han.
Brukt stor del av livet på dette
Førsteamanuensis og biofysiker Arnt Inge Vistnes ved Fysisk institutt ved Universitetet i Oslo, har forsket i 18 år på dette.
– Jeg var involvert i mange ulike forskningsprosjekter, alt fra egne laboratorieeksperimenter på planter, fisk og celler, til samarbeid med medisinere, andre biofysikere, statistikere og epidemiologer. I alle disse prosjektene ble konklusjonen den at vi enten ikke fant noe effekt av lavfrekvente og radiofrekvente felt, eller at vi iblant så en svak antydning til effekt som var så svak at den like godt kunne skyldes statistisk variasjon som en virkelig effekt, sier han.
Etter om lag 18 år med denne type resultater, er konklusjonen hans at selv om han ikke kan bevise at det ikke er noen effekt, så er den i alle fall så liten at den ville ha liten betydning i forhold til alle de faremomentene vi allerede kjenner til og som er uomtvistelige.
– Jeg syntes min forskning ble en luksusforskning fordi den i beste fall ville få betydning for svært få.
Han har nå lagt forskningen på dette feltet på hylla, men han følger fremdeles med på hva som rører seg på området, både innenfor forskning og forvaltning. Han ser ikke noe forandring i de mønstrene han observerte den tiden han jobbet aktivt med feltet.
Nocebo-effekt
Vistnes er ikke i tvil om at el-overfølsomme er plaget og at de blir syke. Men han har foreløpig ingen tro på at dette skyldes strålingen.
– Når vi kjenner oss uvel vil de fleste av oss lure på hva grunnen kan være. Er det en influensa som bryter ut? Skyldes smertene i leggen at jeg falt stygt to dager tidligere? Skyldes mageverken jeg har i dag at jeg spiste en matrest som hadde stått litt vel lenge i kjøleskapet, eller kan det hende at mageverken skyldes kreft? Vi leter etter mulige forklaringer, fokuserer på dette, kjenner etter hver dag om det er blitt bedre eller verre, og da vil selve bekymringen og oppmerksomheten påvirke helsen vår. Psyken har en langt sterkere innvirkning på helsen vår enn vi ofte tar inn over oss, mener han.
– Problemet er imidlertid at de mekanismene vi her diskuterer har store likheter med effektene vi kjenner som placebo- og nocebo-effekter. Etter min mening er el-overfølsomhet nettopp en nocebo-effekt, i alle fall bedømt ut fra de erfaringene jeg har så langt.
Egne erfaringer
Nå er det lett å tenke at dette er enda en bastant forsker som nekter å ta inn over seg de plagene som el-overfølsomme føler på, men Vistnes snakker faktisk av egen erfaring.
– Jeg har selv vært gjennom en slik situasjon, så jeg vet godt hva jeg snakker om. Jeg slapp unna et helvete der jeg ble dårligere og dårligere for hver uke som gikk fordi jeg trodde jordstråling gjorde meg syk. Men etter å ha nektet meg selv å tenke i de banene i tre uker, var jeg kvitt hele problemet. Jeg fikk mindre plager fordi jeg ikke lenger var så opptatt av å kjenne etter om jeg hadde plager, og det reddet livet mitt på mange måter.
– Det var da jeg på eget initiativ våget å teste ut om livet kunne bli annerledes dersom jeg aktivt kuttet ut tankene om jordstråling og helse, at jeg erfarte at jeg faktisk kunne bli fri fra tvangstankene jeg hadde gått med i lang tid. Det var en virkelig befrielse, sier han.
Han er overbevist om at dersom han hadde diskutert sine plager på forhånd med noen andre, altså andre som tvilte på at jordstrålingen var årsak til plagene, ville neppe noe skjedd.
– Da hadde jeg forsøkt å forsvare mine oppfatninger og kanskje blitt enda mer bastant på at jeg hadde den virkelige forklaringen, sier Vistnes.
Han er imidlertid opptatt av at de el-overfølsomme ikke skal henges ut, for de har akkurat de samme mekanismene som oss andre når de forsøker å forklare det som skjer med dem i hverdagen.
– At de dessverre har havnet i en forklaringsmodell som jeg og mange andre ikke har tro på, er ikke så rart. Vi havner ofte i oppfatninger som ikke andre deler med oss på ulike områder i livet. Det som er synd er at mange el-overfølsomme ikke våger aktivt å kutte ut deres egen forklaringsmodell, og teste om andre tankemodeller kunne ført til et bedre liv.
Møtt med lite forståelse
Det som undrer Hannisdahl Haug mest, er hvor mye naivitet hun møter der ute når det kommer til plagene hennes.
– Vi er så autoritetstro, i Norge er det en slags blind lydighet til myndighetene. Men hvordan kan vi tro at vi tåler disse mikrobølgene så inderlig godt? Bare fordi vi ikke kan kjenne strålene fra mobilmaster eller trådløse nettverk, betyr ikke det at de ikke har noen innvirkning. Vi kjenner jo ikke røntgen eller radonstråling heller, men de har i høyeste grad virkning.
Hun har møtt nok av dømmende leger, samt selverklærte eksperter som sier at hun må tenke seg bort fra problemene.
– Som psykolog er jeg den første til å applaudere tankens kraft, men hvis det var så enkelt så hadde jeg vært kvitt problemet for årevis siden. Alle aksepterer at det kan være vanskelig å kvitte seg med pollen- og nøtteallergi, men når det gjelder strålingsallergi skal jeg visstnok bare kunne tenke positivt, sier hun.
– El-overfølsomme er som regel ressurssterke mennesker med utdannelse og gode jobber. Det er de som bruker teknologien som blir utsatt, og fremover betyr det også flere og flere barn.
Hannisdahl Haug kan ikke skjønne at noen tror at dette er innbilning.
– Vi har ufrivillig blindtestet min allergi altfor mange ganger. Jeg har blitt dårlig når vi trodde at jeg var et trygt sted, bare for senere å oppdage at det likevel var en trådløs ruter på, eller en mobilmast i nærheten. Når noen blir sinte fordi de hører om at noen reagerer på stråling, så er det kanskje fordi det treffer et ømt punkt. Det er jo ingen som blir sinte hvis noen har melkeallergi.
Folkets strålevern
Hun er engasjert i Folkets strålevern, som er opprettet som en motvekt til Statens strålevern.
– Når Statens strålevern sier de er opptatte av forskningen, så lurer jeg på hvorfor de så hardnakket begrenser seg til å se på den forskningen som taler til mobilindustriens fordel. Ute på jordet her ligger det en vikinggrav. Hvis du sendte ti forskere ut, men bare en av ti fant graven: Er det da en vikinggrav der ute, spør hun.
– Alle fortjener respekt og å bli tatt på alvor. Hva med å holde muligheten åpen for at man faktisk blir dårlig av stråling. Bare her og i Sverige er det tusenvis som har plager. Fortjener ikke disse også et liv, å bli hørt? Strutsementalitet med hodet i sanden får dessverre ikke problemene til å forsvinne.
Hun føler et sterkt ansvar for å advare andre, og begrense mobilbruk og stråling generelt. Hun er alvorlig bekymret for neste generasjon som vokser opp med stråling 24/7, og mener at det er viktig å være føre var.
Hun kritiserer også testene og forskningen, som hun mener er ensrettet og håndplukket.
– En el-overfølsom vil ikke nødvendigvis kjenne det med en gang en ruter skrus på. Smertene kommer ofte snikende, så kan jeg være utslått i dagevis. Vi har kanskje ikke gode nok forskningsmetoder til å avdekke el-overfølsomhet ennå. På samme måte var det vanskelig å verifisere feber før man faktisk oppfant termometeret. Like fullt hadde nok folk feber. Dessverre tar det ofte flere år før man kan måle og påvise det store omfanget av skader, det har historien vist oss mange ganger.
Hun håper at teknologien og forskningen vil gå fremover, slik at hun en gang kan gå hvor hun vil igjen.
