Mange er i villrede i forhold til hvilke regler som gjelder for kostnadsfordeling ved vedlikehold. Et tilbakevendende tema er også hvordan beslutninger om vedlikehold, oppgradering, snømåking m.m. skal tas.

For å finne ut hvilke regler som regulerer disse spørsmålene, må det først avklares om veien det gjelder er privat eller offentlig. I veglova fra 1963, § 1, har vi en regulering av dette. Her sies det at alle veier som ikke er offentlige er å regne som private. Det blir derfor nødvendig å se nærmere på begrepet offentlig vei. Det er to hovedvilkår som må være oppfylt for at en vei skal være offentlig. Veien må for det første være ”open for allmenn ferdsel”.

Et viktig moment i vurderingen av dette vil, ifølge en høyesterettsdom fra 2004, være om trafikken på veien er knyttet opp mot ett eller flere formål. Dersom veien for eksempel kun benyttes som atkomst til boliger, vil den trolig ikke regnes som åpen for allmenn ferdsel. Det andre hovedvilkåret er at veien må være ”halden ved like av stat, fylkeskommune eller kommune” etter reglene i veglova. Dersom veien faktisk ikke vedlikeholdes av myndighetene, vil den altså ikke være offentlig. Dette gjelder selv om veien er åpen for allmenn ferdsel.

I veglova er det et eget kapittel (kapittel 7) med regler for private veier. Det er disse reglene som i utgangspunktet regulerer spørsmål av typen nevnt innledningsvis. Enkelte av reglene er imidlertid fravikelige. Det vil si at eksempelvis en privat avtale vil kunne gå foran lovens regler. Veglova kan også være satt til side ved bestemmelser fastsatt ved jordskifte.

Hvordan fattes beslutninger?

Ofte oppstår det uenighet omkring praktiske beslutninger som må tas i forbindelse med drift av private veier

For spørsmålet om hva som regnes som privat vei, se her. Skal grusveien vedlikeholdes, eller skal det foretas en oppgradering ved å asfaltere? Hvordan skal veien holdes fri for snø om vinteren? Veglovas § 55 har bestemmelser om organisasjonsform og styringsorganer til veifellesskapet.

Alle som har plikt til å delta i vedlikehold og utbedring etter lovens § 54 (om hvem dette er, se her) utgjør et veilag. Dette er en slags generalforsamling, som vil være lagets øverste myndighet, og man møtes i utgangspunktet én gang i året. Det er veilaget som forvalter den daglige driften, tildeler nye bruksretter og gir nærmere regler for bruksretten til de eksisterende brukerne. Dersom det er litt størrelse på veilaget, kan det være hensiktsmessig å velge et styre. Typisk vil dette bestå av en styreformann, en sekretær, en kasserer og et par styremedlemmer. Medlemskapet i veilaget er bundet, det vil si at man ikke kan melde seg ut uten også å måtte slutte å bruke veien.

Beslutninger fattes som hovedregel etter flertallsvedtak i veilaget, der hvert medlem i veilaget har en stemme. For de litt større veilag, er imidlertid en praktisk variant at man delegerer en del av beslutningsmyndigheten til et styre. Veilaget fastsetter i så fall styrets fullmakter i lagets vedtekter. 

Hvordan fordeles kostnader?

Arbeidene som utføres i tilknytning til en privat vei kan være mange, men hvem skal bære kostnadene og hvordan skal de fordeles på disse?

Dersom kostnadsfordelingen ikke er regulert på annet vis, for eksempel ved avtale, er det veglovas § 54 som gir bestemmelser om dette. De som kan tenkes å være forpliktede til å dekke felleskostnader ved veien er ifølge loven ”kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett”. Det er altså ikke bare grunneiere eller de som har en formell rettslig bruksrett (veirett) som kan omfattes av vedlikeholdsplikten, men også andre som faktisk bruker veien. Eksempel på sistnevnte kan være en ikke-avtalt bruk av vei som snarvei mellom to hovedveier.

Personkretsen som er vedlikeholdsforpliktet skal bidra ”kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen”. Det hjemles her et prinsipp om at kostnadene skal fordeles forholdsmessig mellom brukerne på bakgrunn av den enkeltes faktiske bruk. Hvorvidt man er grunneier, eier av veien eller kun en bruksrettshaver, eventuelt en kombinasjon av disse rettslige posisjonene, er altså ikke avgjørende. Eksempelvis vil en grunneier som ikke utøver noen faktisk bruk, heller ikke være forpliktet til å bidra i forhold til vedlikeholdskostnadene. Men hva innebærer egentlig prinsippet om forholdsmessig kostnadsfordeling etter bruk? Rettspraksis viser at det kan tenkes forskjellige løsninger alt etter de konkrete omstendighetene som foreligger. I det følgende gis et par praktiske eksempler som boligeiere typisk vil støte på, for å illustrere hvordan kostnadene kan tenkes fordelt.

Først kan vi tenke oss et relativt stort område tett bebygget med bolighus, der boligtrafikken vil være den dominerende. Det kan imidlertid også tenkes noe trafikk til nærbutikken, barnehage m.m. I et slikt tilfelle er en kostnadsfordeling etter den enkeltes konkrete bruk lite egnet. Utgangspunktet bør være at en husstand utgjør en bruksenhet. Om beliggenheten for den enkelte betyr at man benytter en kortere eller lengre bit av den private veien, bør ikke spille noen rolle. Heller ikke bør det kompenseres for antall personer eller biler i den enkelte husstanden. Det vanlige i slike boligveifellesskap er derfor å likedele kostnadene mellom brukerne. Unntak kan tenkes for de helt små veilagene, der det kan være naturlig å gjøre justeringer som følge av for eksempel en husstands utleie av sokkeletasje eller næringsvirksomhet som medfører økt trafikk.

Et annet praktisk tilfelle utenfor tettbebygde strøk, vil være den private veien som gjerne strekker seg kilometervis innover landskapet. Eiendommene ligger spredt langs hele veiens lengde. For en slik vei vil det være praktisk å legge prinsippet om leddvis vedlikeholdsplikt til grunn. Kostnadene fordeles da etter hvor langt stykke av veien man benytter. Den som har kortest vei til eiendommen betaler minst, og motsatt. Når den matematiske fordelingen basert på antall meters/kilometers benyttelse av veien er gjort, kan det være aktuelt å gjøre skjønnsmessige justeringer om den enkeltes bruk avviker fra hva man vil kalle ”normalbruk” av veien. Dersom for eksempel en av boligeierne som binæring kjører tømmer i stor stil, bør han måtte tåle et tillegg som følge av dette.