Det finnes rundt 700 000 gamle vedovner i norske hjem, og vedfyring står for nærmere 70 prosent av de totale utslippene av svevestøv her i landet. Staten ivrer for at ovner produsert før 1. juli 1997 skal byttes med moderne, såkalt rentbrennende ovner. Hensikten er å bedre miljøet og redusere helseplager samtidig som man øker energieffektiviteten.

Gjenbruk

Har du et gammelt ildsted, er det ikke noe påbud som sier at du må kjøpe ny ovn selv om du pusser opp. Den gamle ovnen kan fortsatt brukes selv om alderen kanskje krever at du tar den fra hverandre og reparerer den. Det kalles reinstallering, og er tillatt. Du kan også plassere ovnen et annet sted, men omplassering tillates kun innenfor samme bruksenhet.

Har du en gammel ovn stående på hytta eller kommer over en rimelig en i en brukthandel, kan du ikke uten videre sette den inn i boligen din Ved nyinstallasjon må ildstedet tilfredsstille kravet til utslipp eller være unntatt utslippskravet.

Kulturminner

Riktig gamle ovner, det vil si ovner som er produsert før 1940, er definert som bevaringsverdige kulturminner. Disse ovnene er derfor unntatt fra utslippskravet. Har du fått tak i et klenodium fra et av de gamle jernverkene her i landet, kan du altså bruke det som oppvarmingskilde.

Utslipp av svevestøv reduseres betraktelig om du fyrer med tørr ved og god trekk. Det er også mulig å redusere utslippene ved å montere en etterbrenner. En liten plate med to hull festes da bak på ovnen. Luften som trekkes inn gjennom disse hullene vil varmes opp og blande seg med brennbare gasser i ovnen. Resultatet er en mer fullstendig forbrenning og renere utslipp.

Åpne ildsteder og peisovner er unntatt fra utslippskravet da brukstiden antas å være svært kort. Også ildsteder for magasinfyring, det vil si kakkelovner og klebersteinsovner, antas å forurense lite.