Tekst: Rikke Åserud
Foto: Rikke Åserud / Nina Granlund Sæther

– De tenker ikke på meg, så da gidder ikke jeg å tenke på dem, heller.

Han er bare nitten år, men har allerede rukket å bli pågrepet av politiet flere ganger med sprayboksen i hånden, i løpet av sin fire år lange karriere som tagger. Nå står han og jobber med en stor ”piece” på kulturhuset Hausmania i Oslo. Her er han trygg for politiet: Kulturhuset har fått tillatelse til å drive med dette, i en avtale med Oslo kommune, som eier bygningene. Så trygg som nå er han imidlertid ikke alltid. ”Stian” sprayer der det måtte passe seg.

– Det jeg ser etter, er skitne, brukbare vegger som ikke brukes til noe annet, sier han. Og om han bare hadde hatt tid, skulle han gjort det fint.

– Men med nulltoleransen som er her i Oslo nå, er det ikke tid. Det tar to minutter, så er snuten der. Alle tyster. Det er derfor det aldri er noen fine piecer å se fra t-banen lenger, sier han.

Som fortjent

Byen får den graffitien den fortjener, mener ”Kristioffer” (25), som også har tatt turen til Hausmania denne ettermiddagen. Slår man hardt ned på taggingen, rekker ingen å gjøre noe som er fint: Ingen ønsker å bli tatt. ”Kristoffer” har i følge ham selv flere års kunstutdannelse og en helt vanlig jobb. På fritiden tagger han. Aldri på lovlige vegger, kun på ulovlige husvegger.

– Jeg gjør det for kunstens skyld. Jeg slutter den dagen det blir kjedelig eller lovlig, sier han.

Han mener at noe av uttrykkets egenart ligger nettopp i det ulovlige, og forteller at jo dristigere vegg man velger seg, jo større respekt får man i miljøet.

– Jeg vil for eksempel heller lage en enkel piece i sølv og svart på Stortinget, enn et eller annet mer komplisert på en lite befolket undergang der ingen kan se den, sier ”Kristoffer.”

”Kristoffer” har lite til overs for såkalt gatekunst, som skiller seg fra graffitikunsten blant annet ved metoden og i forhold til publikumsanerkjennelse. De siste årene er gatekunst blitt stort; mange utøvere har kjente og anerkjente navn, og enkelte har tjent seg styrtrike.

– Om de som driver med street art vil selge seg sånn, så dem om det. Men graffiti skal være til mannen i gata; ingen skal gjøre seg rike på det, sier ”Kristoffer.”


Tagging, graffiti, gatekunst

Men hva er egentlig forskjellen mellom tagging, graffiti og gatekunst? Fellesnevneren er at de er ikke-kommersielle, ikke-institusjonaliserte uttrykk og tradisjonelt oppføres ulovlig på offentlige steder. I gatebildet oppfattes ofte privateide bygårder og bygninger også som en del av det offentlige. Utøveren er gjerne anonym eller bruker artistnavn.

”En tag er den enkleste, men samtidig den grunnleggende bokstavformen i graffiti”, skriver Cecilie Høigård i boken ”Gategallerier”. Den kan være laget med tusj eller sprayboks, og for uinnvidde er den ofte helt uleselig. En større, og noe mer avansert tag, med kantlegging av bokstavene og så videre, kalles gjerne ”throw-up”. En stor, forseggjort tag, der bokstavene kanskje har fått selskap av ulike figurer og der flere farger er brukt, går under betegnelsen ”piece”, som er en forkortelse for ”masterpiece”. En piece krever gjerne god tid, og en ”writer” eller graffitikunstner som får satt en slik på et godt synlig sted kan nyte høy respekt i miljøet. De beste piecene er såkalte ”burnere”, der flere personer går sammen om å dekke en hel vegg.

Gatekunst, eller street art, skiller seg noe fra den klassiske graffitien. I gatekunsten brukes som oftest sjablonger og spraymaling, men også klistremerker, plakater og lignende. ”Sjablongkunstnere er ikke taggere eller graffitimalere”, skriver fotograf Rolf M. Aagaard i boken ”Street Art”. Han påpeker videre at bildene gjerne bærer preg av nøye planlegging og plassering. I motsetning til graffiti er gatekunst som oftest svært forståelig også for ”uinvidde”, enten det er tekst eller bilde. Innen gatekunst finnes det i dag enkelte store, kjente navn. I Norge har vi først og fremst Pøbel og Dolk. Da sistnevnte la ut 250 trykk av verket ”Mushroom Girl” for salg i september 2011, ble alle revet unna i løpet av førti minutter, og i følge VG-nett tjente kunstneren til sammen 388 000 kroner bare på dette salget.


Egen festival

Gatekunsten er altså tatt inn i varmen – og ikke bare inn i gallerivarmen. I Stavanger har de en årlig festival for kunstformen, Nuart. I år fikk festivalen 150 000 kroner i støtte fra kommunen.

– Vi synes det er viktig at gatekunst er en del av bybildet, og en del av kulturuttrykket det er viktig å få frem. Alt for mange blander sammen ting, derfor er det viktig å vise at dette er noe helt annet enn forsøpling og tagging, sier kultursjef Rolf Norås i Stavanger. Han skiller mellom graffiti og gatekunst på den ene siden, og forsøplende tagging på den andre. At det ene skal føre til det andre, frykter han ikke – tvert imot.

– Jeg har verken erfart eller sett noe dokumentasjon på at gatekunst fører til mer tagging og forsøpling, sier Norås.

Han forteller videre at gatekunsten i utgangspunktet er ment å være midlertidig, men at det ikke alltid blir sånn.

– Nylig hadde vi en vegg på kjøpesenteret der noen kunstnere hadde fått utfolde seg under festivalen. Planen var å male over det etter en stund, men da protesterte kafeen som lå vis-a-vis; de ville ikke at den skulle overmales, så verket henger der fortsatt, sier Norås. Han forteller at kommunen gjerne ser an situasjonen; når næringslivet og andre gjerne vil beholde gatekunsten, er det sjelden noe i veien for det.


Liberale Bergen

Det er likevel Bergen som tradisjonelt har vært regnet som den mest liberale byen i Norge med hensyn til graffiti og gatekunst. Siden 2004 har det vært politisk vedtatt at Bergen skal ha en egen plan for graffiti og gatekunst som uttrykksform. ”Å skille mellom graffiti som ’pent/kunst’ og tagging som ’stygt/hærverk’ er en forenkling”, står det i den nylig vedtatte handlingsplanen for perioden 2011-2015. Det sentrale er altså ikke hva som lages, men hvor det lages. På den måten heves debatten over stygt/pent-diskusjonen. Bergen har en rekke lovlige vegger og utsmykningsoppdrag på både offentlige og private vegger, og det arrangeres også jevnlige kurs for ungdom. Byen legger altså til rette for lovlige uttrykk. Samtidig iverksettes rask fjerning av uønsket graffiti på private og offentlige bygg. ”Utfordringen i det videre arbeidet ligger i å tydeliggjøre grensegangen mellom ønsket og uønsket graffiti, og i å ivareta estetiske hensyn og utøverhensyn i forhold til fjerningspraksis”, heter det i handlingsplanen.


Nulltoleranse

I Oslo er slike hensyn så godt som fraværende. Hovedstaden fører en streng nulltoleransepolitikk. 

– Hvorfor vi er så strenge? Fordi vi er i en situasjon i Oslo hvor vi blir nedtagget, sier Rusken-general Jan Hauger. Han beskriver situasjonen som kaotisk.

– De ødelegger bygninger som er verneverdige og der vi har store utfordringer med å fjerne det; de går på trevirke, som ikke kan høytrykkspyles; kort sagt: De ødelegger andres eiendom. I tillegg respekterer ikke de ulike gruppene hverandre. Vi ser eksempler på såkalte ”throw-ups” som kan være fine der de står, men så kommer andre og klusser over dette med sine tags, og så blir det bare forsøpling, sier Hauger. Oslo kommune med samarbeidspartnere bruker årlig rundt 100 millioner kroner på å fjerne tagging. At en mykere linje kunne ført til mindre forsøpling har Hauger ingen tro på.

– Nesten halvparten av de over 30 000 taggene vi har registrert, ligger i området rundt de lovlige veggene i Hausmaniakvartalet. Også den lovlige veggen som ble etablert på Sagene for halvannet års tid siden, har ført til et grisete nærmiljø, sier Hauger.


New York

Lovlige vegger fungerer ikke noen steder, mener Trine Haug, som har flere års erfaring fra Oslopolitiets taggegruppe.

– Lovlige vegger er treningsvegger som kreerer mer tagging i nærmiljøet rundt veggene. Miljøet selv ønsker dem for å gjøre den ulovlige graffitien raskere og finere, men det er ingen som ønsker lovlige vegger som en erstatning for den ulovlige graffitien, sier Haug.

Hun har tro på nulltoleransen, og trekker frem New York som eksempel på et sted dette har fungert. New York var stedet der graffitien ble til parallelt med en rocke- og etter hvert hiphop-kultur fra 1960-tallet og utover. Graffitien ble etter hvert, i likhet med annen kriminalitet, en verkebyll for storbyen, som til slutt innførte nulltoleranse, parallelt med en storstilt vask av hele t-banen. ”Teorien om det knuste vinduet”, som går ut på at mindre ubehageligheter utvikler seg til større problemer dersom de ikke blir gjort noe med, lå til grunn for handlemåten. Resultatene anses som svært vellykket.

Både Trine Haug og Jan Hauger mener rask fjerning er et viktig virkemiddel når man vil bli kvitt tagging og annen graffiti.

– Jo fortere du fjerner taggingen fra ditt bygg, jo større er sjansen for at de vil slutte å tagge på ditt bygg, sier Haug. 


Sympatigrupper

Men er det greit å vaske vekk en hel generasjons uttrykk, og la sterile bygninger få dominere i gatebildet, ja, i tillegg til reklamen, da, i alle dens former?

– Det drar med seg mye å forby en hel ungdomskultur. I Oslo er det rene sympatigrupper, som tagger bare i protest mot de strenge kommunale vedtakene, sier Robert Sandberg, en av Norges mest profilerte graffitiartister under kunstnernavnet Kazy. Han mener de eneste man luker ut ved den strenge holdningen, er de som under andre forhold kunne drevet det videre.

– De som vil drive med skadeverk, gjør det, uansett. Det er de som kunne utviklet seg til å bli flinke graffitikunstnere man stopper, sier Sandberg, som i dag jobber som maler og lakkerer og slik lever av graffitikunsten han utviklet i mørke netter og underganger i 1980-tallets Oslo, før frontene ble så skjerpet. Han mener Ålesund, der han nå bor, er et kroneksempel på ikke-fungerende nulltoleransepolitikk:

– Omtrent annet hvert år er det et lite raid, der noen tagger i byen. For å komme dette til livs, innførte man nulltoleranse i Ålesund: De forbød all graffiti og malte over de to lovlige veggene vi hadde her. Men taggene i sentrum, som man ville til livs, de er blitt stående. Det er mildt sagt nokså ironisk, sukker Sandberg på telefon fra Jugendbyen.

På Hausmania er ”Stian” i ferd med å avslutte sin lovlige piece. Hvordan verket skal forstås, hva bokstavene står for, vil han ikke ut med. Intervjuet er tydeligvis over, både med ham og med ”Kristoffer”. De har sett seg grundig lei av å måtte forklare sine holdninger og synspunkter. ”Kristoffer” har en siste hilsen.

– Har du en bygård eller bygning i sentrum er tagging en konsekvens. For deg, eller de som leser dette: Fuck you.

Han snur på hælen og forsvinner ut i byens gater.