Den europeiske menneskerettighetsdomstolen har talt, og de norske reglene om at fester kan kreve forlengelse av festeavtalen ”på same vilkår som før”, når den løper ut, er ansett å stride mot artikkel 1 i protokoll 1 til den Europeiske MenneskerettighetsKonvensjonen.  Det er denne bestemelsen som verner om den enkeltes rett til å nyte sin eiendom i fred.

Domstolen sier at selv om § 33 i tomtefesteloven har en legitim hensikt, nemlig å verne festere som ikke har økonomisk evne til å innløse tomta, så er lovens følger at bortfesterne pålegges en uproporsjonal byrde når denne hensikten skal oppnås.  Noen festere betaler mindre enn 0,25 % av tomtas verdi i avgift, og domstolen mener dette viser at loven ikke har den rettferdige balanse den skal ha. Avgiften står ikke i rimelig forhold til tomteverdien.

Domstolen fastslår at saken har betydning ut over de 6 bortfestere som tok den til Strasbourg, og anser at Norge bør endre loven slik at den sikrer en rettferdig balanse mellom bortfesterne på den ene side og samfunnets generelle interesser på den annen side. Domstolen sier intet om hvordan slik balanse skal oppnås.

Bortfesterne krevet erstatning av den norske stat, men fikk ikke det.  Domstolen sier at det var vanskelig for Stortinget å lage en god nok lov, og at Norge derfor ikke skal ha ansvar for følgene av den frem til i dag

Norge kan anke saken inn for domstolens storkammer, innen 3 måneder. 

Blir dommen stående, vil loven måtte endres. Det er likevel neppe noen grunn til å tro at festerne da vil bli tvunget til å betale full markedspris når avtalene løper ut og skal fornyes; balansen domstolen etterlyser ligger ikke nødvendigvis der.

Litt i den andre enden av skalaen skal man også huske på at loven alt har en regel som begrenser festeavgiften i kontrakter som ikke er utløpt, og den begrensningen ligger på 9.000 kroner (2002-verdi) per mål. Kanskje vil den nye § 33 finne sin balanse et sted mellom disse punktene.