Tekst og foto: Nina Granlund Sæther. 

– Riksantikvaren gjorde et hastevedtak og hele byen ble midlertidig fredet. Vi fikk ingen informasjon på forhånd. Vedtaket ble tredd ned over hodet på oss, forteller Ketil Hveding.

Han satt i kommunestyret for Høyre, og var skeptisk til vedtaket.

– Det er viktig å ta vare på historien, det er positivt, men vi må også være moderne, sier han.

En ting er å hindre rivningen av to hus. Noe helt annet er å frede all bebyggelse, alle portrom og alle bakgårder.

Hva med alle pålegg som følger av et fredningsvedtak? Det er eierne av byggene som må betale, det er de som får regningen.

Til å begynne med var folk negative til vedtaket, men nå mener Hveding at holdningen i bygda har snudd. Selv ser han flere muligheter enn begrensninger.

– Vi får gjøre det beste ut av det, sier han.

Unik bebyggelse

Bebyggelsen i Levanger sentrum er særpreget og unik i nasjonal sammenheng, særlig trebygningene i sveitser- og jugendstil, påpeker Riksantikvaren som har satt i gang prosessen som går mot endelig fredningsvedtak.

I Midt-Norge finnes det i dag nesten ingen intakte trehusmiljøer fra perioden 1896-1904, men Levanger sentrum har bevart mye av særpreget som treby fra denne tiden.

Rundt 200 eiendommer vil bli omfattet av fredningen.

Når et kulturmiljø fredes, er det for å ta vare på sammenhengen og helheten i miljøet. En kulturmiljøfredning omfatter utearealene og det utvendige av bygningene, ikke det innvendige.

Fredningen vil ikke være til hinder for etablering av ny næring eller endret bruk som ikke innebærer fysiske inngrep i strid med formålet med fredningen, påpeker Riksantikvaren.

En kulturmiljøfredning kan også utløse tilskudd som kan dekke merkostnader i forbindelse med istandsetting av bygninger.

Ville rive gammelt rask 

– Levanger har brent flere ganger, siste gang i 1897. Hele byen måtte bygges opp igjen – og fordi byen unnslapp bombing under krigen, preges bybildet av mange, flotte monumentale bygg i tre fra århundreskiftet, forteller Ketil Hveding og guider oss rundt i byen.

– Kvartalsstrukturen er også intakt. Både bygningsmiljøet og byplanen er unik til tross for at byens borgere på 1960- og 70-tallet laget et fond med det formål å støtte de som rev gammelt rask og heller bygget nytt og moderne. Min farfar, som drev Hveding auto fra 1920-årene og var en viktig person i byen, fikk nei til å restaurere et gammelt bygg. Kommunen ville heller at det skulle rives, forteller han.


I dag brukes penger fra det samme fondet til istandsetting og bevaring, og Hveding auto er blitt bilhistorisk museum og ett av flere velbevarte bygg i byen. Det var bilverksted på eiendommen så tidlig som i 1915. I bilens barndom var denne typen verksteder og bensinstasjoner et viktig hjerte i byene, og det er få slike anlegg som er bevart i dag.

Restaurering eller rehabilitering? 

Kjetil Hveding viser oss de originale detaljene på bygget; panelet, jern og hengsler som er bevart.

– Det er stor forskjell på restaurering og rehabilitering, påpeker han. Når man restaurerer prøver man å beholde så mye som mulig av de opprinnelige materialene. Når man rehabiliterer eller renoverer river man ut så å si alt og setter inn nytt. Man lar for eksempel reisverket stå og bygger resten opp igjen.

Som eier og leder i Innherrad bygg, en betydelig byggentreprenør i regionen, har han sett nye muligheter for firmaet.

– Vi var ikke gode på dette. Men nå har vi brukt en halv million kroner på å skolere de ansatte. Vi ville ”ta” restaureringsjobbene, smiler han.

Det er først og fremst det offentlige som kjøper restaureringsjobbene. For private blir det veldig ofte for kostbart.

Mange skjeve vegger 

Satsingen på istandsetting og restaurering har vært artig for de ansatte. Nå får de også oppdrag utenfor Levanger. Hveding nevner jernbanestasjoner langs Nordlandsbanen og en fangsthytte på Svalbard som eksempler.

– Vi samarbeider med fagmiljøet på Røros, og har også sendt medarbeidere på kurs hos Fortidsminneforeningen i Oslo.

En av dem som har spesialisert seg og jobber med restaureringsoppdrag i firmaet, er Jo Ivar Rostad. Han synes det er veldig interessant, og forteller at han blant annet har jobbet tett sammen med arkitekt Anne Lise Bjerkan for å sette i stand den gamle middelskolen i byen.

– Man møter mange uforutsette problemer når man skal restaurere. Hele tiden er det en avveining mellom nye krav og bevaring. Byggene skal for eksempel gjøres tilgjengelig for funksjonshemmede, og de må tilfredsstille dagens krav til brannsikring. Men det er veldig artig å holde på med. Ingen ting sier seg selv. Det er mye som er skjevt, og man må ta avgjørelser om ting det ikke går an å lese seg til. Man må rett og slett bruke håndverkskompetansen på en annen måte. Det er veldig annerledes enn å bygge nye hus med rette vegger, sier Rostad entusiastisk.

– Den største utfordringen er imidlertid prisen. Det er umulig å gi pris på forhånd, for man aner ikke hva som skjuler seg bak veggene. Og vi som entreprenører vil ikke ta all risiko, skyter Hveding inn.

For lite støtte 

Huseiernes distriktsleder i Nord-Trøndelag mener byens innbyggere sukker litt over fredningsvedtaket.

– Støtten man får fra det offentlige er alt for liten. For de fleste blir det for dyrt å gjøre det slik det er ønsket, påpeker Ingunn Kjeldstad.

Selv er hun positiv til at man tar vare på det gamle. Byggene er pene. Men det er alt for få turister i Levanger. Hovedveien går utenom sentrum, og de fleste kjører forbi uten å stoppe.

Og inne i byen er det vanskelig å parkere. Svært mange forretninger som ikke har klart seg i sentrum har derfor etablert seg i et stort kjøpesenter nærmere E6. Tilbake er leiligheter og boliger, noen mindre forretninger, restauranter, kafeer og frisører.

– Det blir fort stusselig når bygninger blir stående tomme, påpeker hun. Da hjelper det ikke at de er fredet.

-Styggartig!

Arkitekt Per Audun Letnes har valgt å gå mot strømmen. Etter ca. 30 år i Verdal, etablerte han seg i Levanger sentrum for halvannet år siden. Kontoret ligger sentralt i hovedgaten.

– Alle vet hvor vi er. Det har gitt en voldsom markedsføring og er styggartig, sier han.


Det er et av de siste husene som ble satt opp etter bybrannen. I de kommunale arkivene finnes ingen opplysninger om bygget, men Letnes vet at det opprinnelig var en ullvarefabrikk her.

Det lå flere spinnerier og veverier nedover i gata. I tillegg var huset administrasjon og bolig for eierne. Andre- og tredjeetasje brukes som bolig også i dag.

– På 50-tallet var det blant annet en sjoddyfabrikk her. Gammel ull ble revet opp og blant annet brukt som isolasjon i gulvene.

Huset kalles Caspersen-gården etter Caspersen som kjøpte huset på slutten av 50-tallet og drev klesforretning i bygget i 25 år.

I bakgården har det vært dampmaskin som produserte strøm nok både til dette bygget og en skole i nærheten.

Ny prakt

Huset i Kirkegata fremstår i dag som et praktbygg, både utvendig og innvendig.

I arkitektkontoret står blant annet en stol laget av den skotske arkitekten og designeren Charles R. Macintosh. Den har Letnes hatt i ca. 20 år, og den passet perfekt inn sammen med en lampe fra 1910 og en original Mondrian-stol uten farge. Hele innredningen er art deco-inspirert.

– Jeg synes overgangen fra jugendstil til funksjonalismen er veldig fascinerende, sier han.

Huset hadde vært lenge til salgs før Letnes overtok. Det var seksjonert i to; i en næringsdel og en boligdel. Fordi han fikk kjøpt begge, kunne han også gjøre noe utvendig.

– Hele huset holdt på å forvitre. Gesimsen holdt på å ramle ned, og fasaden var malt med både plast- og oljemaling. Alt måtte fjernes. Nå er det ordentlig silikatmaling som er brukt, og aluminiumsplatene på taket er erstattet med skifer. Tårnet er metallbelagt.

Han innrømmer at han har brukt en del penger. Men mye kvalitetsarbeid er nedlagt, derfor synes ikke Per Audun Letnes det har vært kostbart.