På Båstad i Asker har formannen i vellet, Karl Jørgen Gurandsrud, full oversikt over de private veiene i området.

Vellet har tradisjonelt stått for brøyting og strøing av disse veiene. De som sogner til dem må betale en egen brøyteavgift, men kommunen subsidierer vedlikeholdet, så utgiftsposten er ikke så stor.

– Å administrere dette fulgte med vervet som velformann. Nå som alle har fått epost er det ikke så mye arbeid lenger, sier Gurandsrud.

Noen somler litt med innbetalingene, men alle har skjønt at de må være med på spleiselaget. Det generelle vedlikeholdet av veien er ikke vellets ansvar, påpeker han.

Fordeling av utgifter

Når en privat vei brukes av flere, plikter hver eier, bruker eller den som har bruksrett til veien, å holde den i forsvarlig og brukbar stand. Sammen utgjør de et veilag. Dersom fordelingen av kostnader ikke er regulert i avtaler eller vedtekter, er det veiloven som bestemmer hvordan man skal fordele utgiftene til vedlike-holdet.

– Som hovedregel skal kostnadene fordeles forholdsmessig mellom brukerne på bakgrunn av den enkeltes faktiske bruk. Hvorvidt man er eier av veien eller kun har en bruksrett er altså ikke avgjørende, sier advokatfullmektig i Huseiernes Landsforbund, Morten Fæste.

En grunneier som ikke bruker veien er nødvendigvis ikke forpliktet til å bidra til vedlikeholdet.

– I tettbygde boligstrøk vil utgifter til private veier normalt fordeles likt mellom eiendommene tilknyttet veien, men det kan i enkelte tilfelle være rimelig å fordele utgiftene ut fra omfanget av bruken – for eksempel etter veilengde eller intensitet i belastningen, sier Fæste.

Utenfor tettbebygd strøk, der private veier ofte strekker seg kilometervis innover landskapet, vil det være praktisk å legge et prinsipp om leddvis vedlikeholdsplikt til grunn, mener han. Kostnadene fordeles da etter hvor langt stykke av veien man benytter. Den som har kortest vei betaler minst, og den som har lengst vei betaler mest.

Advokatfullmektigen anbefaler alle veilag å lage vedtekter som hindrer konflikter.