– Det er klart jeg er knyttet til huset mitt etter å ha bodd her i 18 år. Men jeg er en realist. Dette er ikke en bolig det er lett å bli gammel i, sier Marit Aschehoug (63).

Redaktøren i Advokatbladet eier et småbruk på Vinterbro i Akershus. For mange er dette selve boligdrømmen: Et 150 år gammelt sveitserhus med eplehage og gårdstun, omkranset av låver, stabbur og bryggerhus. Tilsynelatende fullkommen idyll. Men er du dårlig til beins, slik Aschehoug har vært det siste halvannet året, er bildet mer nyansert.

– I fjor vår ble jeg avhengig av krykker og tidvis rullestol, etter en knust ankel og en hofteoperasjon. Når du bor i et gammelt hus med begrenset mulighet for tilpasninger er det mildt sagt en utfordring, sier Aschehoug.

Visste du at medlemmer i Huseierene får opptil 40 prosent rabatt på byggevarer?

 

Eldrebølgen

Ifølge Statistisk sentralbyrå vil antall nordmenn over 67 år dobles innen 50 år, fra dagens 12 prosent av befolkningen til 21 prosent innen år 2060. Allerede i 2030 vil det være 1 million mennesker over 67 år. Mye tyder på at flertallet av disse i prinsippet kan bo lenge hjemme. Flertallet av fremtidens eldre ønsker sannsynligvis også å bo hjemme, forutsatt at boligen er tilpasset eventuell skrøpelighet.

En studie fra Folkehelseinstituttet viser at to av tre av dagens 75-åringer vurderer helsen sin som god, og at en av tre er friske frem til kort tid før de dør. Norsk institutt for forskning om oppvekst, velferd og aldring (NOVA) tror morgendagens eldre vil være i tilsvarende god form, og spår en ressurssterk eldrebølge med bra helse, god økonomi og høy utdanning.

 

Tok ingen sjanser

Det er lett å se de kritiske punktene i Marit Aschehougs bolig. Huset har to etasjer og en kjeller med egen inngang rundt hushjørnet. Både hoved- og kjøkkeninngangen har høye trappetrinn, og det er terskler mellom alle rom. I første etasje er det en entré, et kjøkken, en stue og en spisestue som i dag utgjør Aschehougs hjemmekontor. Veien til bad og soverom går opp en bratt trapp, uten mulighet for montering av trappeheis.

– Døtrene mine gjorde noen tilpasninger for at jeg skulle komme meg rundt i huset på krykker, som å montere håndtak i trappen og dusjen. Det gikk bra fordi jeg var sterk i armene. Jeg hadde trent meg opp før hofteoperasjonen, forklarer Aschehoug.

Hun fikk også hevet senga og toalettet, satt opp krykkeholdere over hele huset, og montert stikkontakter i armhøyde. Godstolen ble byttet ut med en mer funksjonell variant, og hun plasserte en krakk i dusjen til avlastning.

– For meg fungerte dette fint, men jeg tok ingen sjanser siden jeg bor alene. Jeg hadde alltid mobilen tilgjengelig i en reiseveske rundt halsen, i tilfelle jeg skulle falle. Og døtrene mine insisterte på å fjerne alle filleryer. Det var selvsagt en god idé. Nå har jeg to sklisikre tepper – ett i stua og ett foran senga. Det må jeg bare ha, sier Aschehoug.

 

For få tilrettelagte boliger

Aschehoug er heldig som klarte seg så bra alene i perioden med krykker og rullestol. Eneboligen hennes er nemlig et stjerneeksempel på den dårlige tilgjengeligheten som kjennetegner norske boliger. Ifølge forsker Ivar Brevik ved Norsk Institutt for by- og regionforskning (NIBR) var kun syv prosent av den norske boligmassen tilgjengelig for alle ved siste folke- og boligtelling. Det innebærer rundt 160 000 boliger.

– Det er store mangler i forhold til tilgjengelighet utenfra, nødvendige rom på ett plan og full tilgjengelighet inne i den forstand at disse rommene også er tilgjengelige for rullestolbrukere, sier Brevik. Han forteller at bare en tredjedel av befolkningen har hele boligen i bygningens første etasje. To av tre må dermed en eller flere etasjer opp for å bruke alle rom. Det kan gi alvorlige konsekvenser dersom ganglaget svikter – ikke minst for eldre mennesker med skjør benbygning.

– Tilgjengelighet til og inne i boligen er en fordel i forhold til nedsatt gangførhet og skrøpelighet. Noen ganger er det av­gjør­­ende for fortsatt å kunne bo hjemme og forhindre flytting til institusjon, påpeker Brevik.

Her er NIBR-forskeren inne på en av vår tids største boligpolitiske utfordringer: Hvordan skal norsk boligmasse tilpasses den kommende eldrebølgen?

 

Tilpasning er god samfunnsøkonomi

Slike tall gjør det tydelig at det er god samfunnsøkonomi å bygge flere tilpassede boliger. For selv om fremtidens eldre har god helse, kan frykt for skrøpelighetsrelaterte ulykker få mange til å flytte på sykehjem uten at det er strengt nødvendig. Dette opptar kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete. Hun sier i en pressemelding at det kan spares store summer på offentlige budsjetter hvis flere boliger blir universelt utformet, og viser til at en sykehjemsplass i Oslo koster mer enn 600 000 kroner i året å drive.

– Skal vi møte det økende tallet på eldre i samfunnet på en verdig og samfunnsøkonomisk god måte, må vi sørge for at folk kan bo hjemme så lenge de ønsker det og er i stand til det, sier Navarsete.

Forsker Ivar Brevik er enig i at godt tilrettelagte boliger kan redusere bruken av hjelpe- og pleietjenester både over tid og i omfang.

– Befolk­ning­ens bruk av kommunale pleie- og omsorgs­tjenester pluss den eldre befolkningens bruk av sykehus­tjen­ester beløp seg i 2006 til 77 milliarder kroner. Hvis en gjennom utvikling av tilgjengelige og hensiktsmessige boliger kan redusere bruken på de områdene med eksempelvis 0,5 prosent årlig over 10 år, representerte det 38,5 milliarder kroner i 2006. I 2010 ville dette beløpet være vesentlig høyere, sier Brevik.

 

Flere boliger på ett plan

Han oppfordrer til å investere disse midlene i tilgjengelighetstiltak – både nybygging og tilpasning av eksisterende boliger. Alfa og omega er at boligene er på ett plan.

– Sjansene for å ha gjennomført tilpasninger for økt tilgjengelighet i boligen er dobbelt så store når nødvendige rom i boligen er på ett plan enn når de ikke er det. Det er antakelig fordi en har mer å vinne ved å øke tilgjengeligheten når de vitale rommene allerede befinner seg på ett plan, samtidig som kostnadene ved tiltakene vil være mindre, tror Brevik.

Mange ettplansboliger i dag er imidlertid blokkleiligheter i bygninger uten heis. I hus med tre eller fire etasjer mangler ca. 90 prosent heis, det samme gjelder 36 prosent av hus med fem etasjer, ifølge siste folke- og boligtelling. Grunnen er at det frem til 2008 kun var påbud om heis i blokker og høyhus med mer enn fire etasjer og felles inngang til mer enn 12 boliger. Kravet ble skjerpet i 2008, med påbud om heis i alle nybygg med tre eller flere etasjer.

Ivar Brevik mener installering av heiser i blokker bør være en hovedprioritet når det skal bevilges penger til boligtilpasning.

– Statlige myndigheter og Husbanken bør foreta en nøye gjenn­omgang og vurdering av betydningen av vesentlige tilskudd til installering av heis i deler av den eksisterende bygnings­massen, sett på bakgrunn av de betydelige samfunns­økonomiske innsparinger en kan oppnå på den måten, sier Brevik.

 

Frykter ”eldre-ghetto”

For Marit Aschehoug står leilighet på ett plan med heis på ønskelista i nær fremtid.

- Jeg kommer til å kjøpe en leilighet mens jeg fortsatt er ung nok til å nyte den. Det er mye vedlikehold på en gård, og jeg vil ikke ha ansvar for fem bygninger de siste 20 årene av livet mitt. Jeg har allerede outsourcet eplehøsting til snille svogre, snømåking og vedbæring. Jeg vil ha en bolig som er praktisk og lettstelt, med sentralfyring, brede dører, stort bad, vaktmester og garasje, sier Aschehoug.

Hun har lagt merke til at det bygges mye nytt i Akershus myntet på seniorer.

– Men slike leilighetene er generelt veldig dyre. Selger du en pen enebolig her ute, må du sannsynligvis ta opp lån for å ha råd, sier Aschehoug.

Et tilfeldig eksempel på hva seniorleiligheter kan koste er hentet fra Bringebærlia borettslag i Drøbak. Leilighetene er på 47 – 90 kvadratmeter, har universell utforming og 50-årsgrense. Da de sto ferdige i 2008 var prislappen fra kr 1 840 000 til kr 3 680 000. Garasjeplass fulgte med i prisen, og ekspressbussen til Oslo stoppet 300 meter unna.

Marit Aschehoug synes det er positivt at seniorleiligheter bygges i nærheten av kollektivtilbud. Samtidig frykter hun det hun kaller ”eldre-ghetto”.

– Det blir et stillestående sted hvis alderen til befolkningen ikke er variert. Sånn vil ikke jeg bo. Jeg vil ha et naturlig bomiljø med både unge og gamle rundt meg.

 

Mangelfull boligrådgivning

Alternativet til en ny seniorbolig er å tilpasse en eksisterende bolig. For å få faglig og eventuelt økonomisk bistand til det henvender man seg til hjemkommunen, som har boligrådgivere og husbankmidler nettopp til slike situasjoner. Husbankmidlene, som både består av lån og tilskudd, tildeles etter skjønn og skal særlig komme de med minst midler til gode. Det varierer imidlertid hva man kan forvente seg i den enkelte kommune, ifølge forbundsleder Arne Lein i Norges Handikapforbund.

– Fordi det er flere etater involvert i slike spørsmål, kan brukerne bli kasteballer mellom ulike budsjetter som kommunene ikke evner å se i et mer helhetlig perspektiv, sier Lein.

Dette er boligrådgiver Svein H. Gjerstad i Lindås kommune enig i. Han har utviklet en tverretatlig boligrådgivningsmodell hvor en fysioterapeut, en byggteknisk fagperson og en økonom samarbeider for å finne gode løsninger for den enkelte bruker. Et sentralt poeng i modellen er at brukeren kun har én kontaktperson å forholde seg til.

 – Vi kan ikke si at vi ønsker at eldre og funksjonshemmede bor hjemme lengst mulig uten å tilrettelegge for det. Og det lønner seg – bruker vi kr 40 000 på en tilpasning tjener vi det inn på halvannen måned når folk ikke må flytte på institusjon. Jeg mener at alle kommuner bør pålegges å tilby en skikkelig boligrådgivningstjeneste – ikke minst nå som eldrebølgen kommer, sier Gjerstad.

 

Tenke alternativt

Også Venstres leder Trine Skei Grande mener mange kommuner bør tilrettelegge bedre enn de gjør i dag – og at de bør tenke nytt i forhold til hva som kan subsidieres.

– Jeg er overbevist om at dersom kommunene tilrettelegger for at eldre kan bo hjemme lenger, sparer de på dette i neste omgang. Da tenker jeg ikke bare på fysisk tilrettelegging, men at de også må være behjelpelige med for eksempel tilrettelegging av vaktmestertjenester. Min mor på 80 år er sprek i hverdagen, men blir fryktelig sliten av å klippe den store plenen. For henne vil det å få hjelp til gressklipping bety at hun kan bo hjemme lenger, påpeker Skei Grande til Hus & bolig.