Private veier - hvordan fordeles kostnadene
Private veier og parkering
Arbeidene som utføres i tilknytning til en privat vei kan være mange, men hvem skal bære kostnadene og hvordan skal de fordeles på disse?
Dersom kostnadsfordelingen ikke er regulert på annet vis, for eksempel ved avtale, er det veglovas § 54 som gir bestemmelser om dette. De som kan tenkes å være forpliktede til å dekke felleskostnader ved veien er ifølge loven ”kvar eigar, brukar eller den som har bruksrett”. Det er altså ikke bare grunneiere eller de som har en formell rettslig bruksrett (veirett) som kan omfattes av vedlikeholdsplikten, men også andre som faktisk bruker veien. Eksempel på sistnevnte kan være en ikke-avtalt bruk av vei som snarvei mellom to hovedveier.
Personkretsen som er vedlikeholdsforpliktet skal bidra ”kvar etter same høvetal som gjeld for den bruk han gjer av vegen”. Det hjemles her et prinsipp om at kostnadene skal fordeles forholdsmessig mellom brukerne på bakgrunn av den enkeltes faktiske bruk. Hvorvidt man er grunneier, eier av veien eller kun en bruksrettshaver, eventuelt en kombinasjon av disse rettslige posisjonene, er altså ikke avgjørende. Eksempelvis vil en grunneier som ikke utøver noen faktisk bruk, heller ikke være forpliktet til å bidra i forhold til vedlikeholdskostnadene. Men hva innebærer egentlig prinsippet om forholdsmessig kostnadsfordeling etter bruk? Rettspraksis viser at det kan tenkes forskjellige løsninger alt etter de konkrete omstendighetene som foreligger. I det følgende gis et par praktiske eksempler som boligeiere typisk vil støte på, for å illustrere hvordan kostnadene kan tenkes fordelt.
Først kan vi tenke oss et relativt stort område tett bebygget med bolighus, der boligtrafikken vil være den dominerende. Det kan imidlertid også tenkes noe trafikk til nærbutikken, barnehage m.m. I et slikt tilfelle er en kostnadsfordeling etter den enkeltes konkrete bruk lite egnet. Utgangspunktet bør være at en husstand utgjør en bruksenhet. Om beliggenheten for den enkelte betyr at man benytter en kortere eller lengre bit av den private veien, bør ikke spille noen rolle. Heller ikke bør det kompenseres for antall personer eller biler i den enkelte husstanden. Det vanlige i slike boligveifellesskap er derfor å likedele kostnadene mellom brukerne. Unntak kan tenkes for de helt små veilagene, der det kan være naturlig å gjøre justeringer som følge av for eksempel en husstands utleie av sokkeletasje eller næringsvirksomhet som medfører økt trafikk.
Et annet praktisk tilfelle utenfor tettbebygde strøk, vil være den private veien som gjerne strekker seg kilometervis innover landskapet. Eiendommene ligger spredt langs hele veiens lengde. For en slik vei vil det være praktisk å legge prinsippet om leddvis vedlikeholdsplikt til grunn. Kostnadene fordeles da etter hvor langt stykke av veien man benytter. Den som har kortest vei til eiendommen betaler minst, og motsatt. Når den matematiske fordelingen basert på antall meters/kilometers benyttelse av veien er gjort, kan det være aktuelt å gjøre skjønnsmessige justeringer om den enkeltes bruk avviker fra hva man vil kalle ”normalbruk” av veien. Dersom for eksempel en av boligeierne som binæring kjører tømmer i stor stil, bør han måtte tåle et tillegg som følge av dette.
Publisert: 25. okt 2011 00.17,
Oppdatert: 25. okt 2011 00.18